Bård Lahns ‘Klimaspillet’:
lærerik og spennende, men mangler kritisk analyse

Share Button

klimaspilletBård Lahn har med ‘Klimaspillet‘ klart en nesten umulig oppgave – å skrive ei lettlest, pedagogisk og faktisk spennende bok om de nærmest evigvarende forhandlingene om en internasjonal klimaavtale. Samtidig utelater han noen viktige perspektiver og analyser som en skulle forvente var sentrale for en sosialist (Lahn er medlem av SVs miljøpolitiske utvalg). Lahn har vært med i de internasjonale klimaforhandlingene som observatør for Naturvernforbundet siden konferansen på Bali i 2007. Fra København-møtet ble han deltaker i den offisielle norske delegasjonen. ‘Handlingen’ i boka foregår inne i møtesalene. Historia får liv av at Lahn beskriver sine egne håp og tvil underveis, samtidig som han siterer sentrale deltakere med levende beskrivelser av det følelsesmessige engasjementet de ofte legger i innsatsen sin.

Bård Lahn gjør det begripelig hvorfor det er så vanskelig å komme fram til en internasjonal klimaavtale, og hvorfor det kan virke som om forhandlingene beveger seg lenger bort fra målet jo lengre tid de pågår. Det hele begynner med en opphetet diskusjon under klimatoppmøtet på Bali i 2007, utløst av tallene i en faktaboks i Klimapanelets 3. rapport. Kyoto-protokollen skiller mellom de landa som skulle være forpliktet av avtalen (Annex1-land) og utviklingslanda (non-Annex1-land) som ikke skulle være forplikta til konkrete kutt. Faktaboksen i IPCC-rapporten forutsatte at de rike landa måtte kutte 20-40% av sine klimautslipp innen 2020, og 80-95% av utslippene innen 2040. Om utviklingslanda står det at noen relativt utviklede regioner må kutte «bærekraftig» i forhold til den antatte «business-as-usual»-kurven innen 2020, mens alle land må gjøre det samme innen 2050. Denne formuleringen utløste – overraskende for mange fra ‘nord’ – skarpe reaksjoner fra utviklingslanda. Den tilsynelatende uforpliktende formuleringen om utviklingslanda skjuler en forpliktelse av mer omfattende størrelse: siden mengden CO2 som kan slippes ut i atmosfæren er begrenset, overlates dermed ansvaret for ‘resten’ av reduksjon av utslipp til de fattige landa.

Utviklingslanda vant med et nødskrik fram på Bali med sitt forslag til opplegg for de videre forhandlingene: skal kutte på utslipp dersom de rike landa bidrar med finansiering. Samtidig skulle forhandlingene videre fortsette langs to spor: ett spor skulle følge opp Kyoto-avtalen, der noen av de rike landa er med. Det andre sporet skulle følge opp spørsmålene om finansiering, og kuttene i resten av verden.

Men i København to år seinere endte disse forhandlingene i et tilnærmet totalhavari: en svært uforpliktende avtale mellom USA og de voksende økonomiene i BASIC-gruppa – Kina, India, Sør-Afrika, Brasil – som konferansen bare tok til etteretning. Denne slo fast at hvert enkelt land selv skulle sette sine egne mål for utslippsreduksjoner. Innsatsen blir altså frivillig for hvert land. De eneste konkrete tallene i avtalen, er at 2 grader temperaturøkning er definert som øvre mål, og at de rike landa skal bidra med ‘opp mot’ 100 milliarder dollar i året etter 2020 for å støtte klimatilpasning og utslippskutt i fattige land. Hvordan pengene skal stables på beina er uspesifisert. Øystaten Tuvalu kalte avtalen for ’30 sølvpenger for klimaet’. I de endeløse forhandlingene, er frykten for å bli sittende med svarteper den mest dominerende motivasjonen for mange av de tunge aktørene. Slik kunne de tilsynelatende motpolene BASIC-landa og USA bli ‘enige’ på kammerset om at de var uenige, og forhandlingsløpet som var lagt opp på Bali sporet fullstendig av.

Forhandlingene har fortsatt videre i åra etterpå, men nå med langt lavere ambisjoner. Tida går, utslippene globalt øker, og den gjenværende plassen for CO2-utslipp i atmosfæren blir stadig mindre, og vanskeligere å fordele. Idag er målet for forhandlingene en avtale som skal gjelde fra 2020, og som skal forhandles fram i Paris i 2015.

Bård Lahn ser verden fra forhandlingsrommene. Hans egen sinnsstemning skildres i teksten; det blir stadig vanskeligere å holde på optimismen. Men Lahn maler ikke ut noe scenario over hva som vil skje, dersom forhandlingene ikke når noe resultat.

Ordet ‘klimarettferdighet’ gis fyldig dekning, og beskrives både fra de rike, de fattige og de mest utsatte landa sin synsvinkel. Nå er situasjonen blitt slik at det er usannsynlig at noen i nærheten av ‘klimarettferdighet’ kan danne grunnlag for en forhandlet løsning på toppmøtet i Paris i 2015. De rike landa har allerede fylt opp atmosfæren med sine CO2-utslipp til et slikt nivå, at selv om utviklingslanda skulle få all resterende plass til sine utslipp (som sjølsagt ikke vil skje), arver de et alvorlig handicap i sin utvikling: i motsetning til mange av de rike landa må de skape sin utvikling og framgang med lavest mulig utslipp. Det er ekstra urettferdig når en vet at det først og fremst er disse fattigste landa som får føle skadevirkningingene av de rike landa sine utslipp.

Dette er den gordiske knuten som ikke lar seg løse i klimaforhandlingene.

Bård Lahn har utrettet et stort og imponerende arbeid med denne boka, som er blitt lettlest, informativ og spennende. Men det er sjølsagt også elementer og perspektiver som Lahn ikke gir plass eller vekt i sin framstilling. Kanskje mest slående, sett fra økososialistisk vinkel, er det at Lahn – som medlem i SVs miljøpolitiske utvalg – ikke bruker så mye som en setning på å forstå klimasituasjonen ut fra et systemkritisk perspektiv: at hele problemet, og spesielt vanskene med bli enige om en løsning, har sammenheng med det kapitalistiske økonomiske systemet. På samme måte interesserer det ikke Lahn at politikerne og forhandlerne i ‘Klimaspillet’ i mange tilfeller representerer andre interesser enn sine egne folk sine. Slik Lahn skildrer det, sliter de ikke med andre lojaliteter enn dem de har overfor sine egne velgere og sitt eget lands beste. Da blir det ganske uforståelig hvordan Obama kunne gå til valg for en aktiv klimapolitikk, men etter kort tid ender opp med en politikk som nærmer seg rein sabotasje av de internasjonale forhandlingene. Om en derimot ser fossilindustriens sterke posisjon i den amerikanske økonomien, er dette likevel lite overraskende.

Non-Annex1-land er ei svært sammensatt gruppe land, med store forskjeller både internt og seg imellom i utslipp, industralisering og velstandsnivå. Forfatteren bruke noe tid på å skildre interne forskjellene, uten at det blir noen særlig grundig analyse; og det blir det heller ikke av f.eks. Kinas ganske kyniske og enorme satsing på kullfyrt utvikling, på bekostning av såvel folkehelse som miljø og framtidig klima.

Skildringen av Norges rolle i forhandlingene er ikke den sterkeste siden ved denne boka. Til tross for at det brukes mange ord for å forklare Norges iherdige innsats for salg og kjøp av kvoter, og Norges pedagogiske rolle stadig understrekes, blir bakgrunnen for og eventuell virkning av dette forslaget svært uklar. Det kan virke som Lahn, som deltaker i den norske delegasjonen, har problemer med å gjøre en kjølig analyse av hva Norge faktisk står for i forhandlingene. Men en slags analyse antydes kanskje når han siterer hvordan klimaspørsmålet praktiseres i norsk nasjonal politikk: ‘Fattige land trenger energi, derfor må Norge fortsette å pumpe opp olje og gass’. En holdning Lahn med usedvanlig klarhet kaller ‘en forvirret og ikke så lite ironisk vri på spørsmålet om hvordan det globale karbonbudsjettet skal fordeles’.

Det avsluttende kapittelet om statusen i de internasjonale forhandlingene er ikke oppløftende, men inntrykket vi sitter igjen med er at vi neppe kan vente oss stort derfra. Kampen vil stå lokalt og i hvert enkelt land.

Den kanskje mest slående lærdommen av denne boka, er at det nå er avgjørende viktig at de rike landa snarest gjør store, og målbare kutt hjemme, slik at utviklingslanda kan få tilbake en viss tillit til at de rike landa faktisk tar sin del av ansvaret. En kan uansett ikke vente at verken land som Kina eller virkelig fattige land vil ta kostnadene med å gå foran med klimakutt, når det i all hovedsak er rike land som har skapt selve problemet.

Hallvard Birkeland

Share Button