Forfatterarkiv: admin

SVs prinsipprogram 2023 – flere helhetlige forslag til kapitler

SV logoSV skal vedta nytt prinsipprogram på landsmøtet i 2023. Prinsipprogramkomiteen har lagt fram sitt forslag, som kan leses på SVs side.

Her presenterer vi forslag til helhetlig ny tekst for innledningen og flere kapitler.

Ei gruppe SV-medlemmer i Kristiansand har sendt inn 32 forskjellige enkeltforslag til endringer av utkastet fra programkomiteen.

Les forslagene her (pdf)

Vil du være med som forslagsstiller på noen av  forslagene fra Kristiansand, sende en epost

SVs PP: Helhetlig forslag til kapittel “Sikkerhet”

Anti-imperialisme, freds- og forsvarspolitikk

SV har alltid støttet kampene mot kolonialisme, for folkenes frihet og for retten til nasjonal selvbestemmelse. Selv om de fleste landene er blitt avkolonisert, er det fortsatt altfor mange undertrykte etniske minoriteter og nasjoner. Globalt er kolonialismen blitt erstattet av et kapitalistisk verdenssystem med stormakter som rivaliserer om økte markedsandeler for ‘sine’ kapitalister. De rivaliserer dessuten om større tilgang til – og forbruk av – jordas lagerressurser, med enorme miljø-ødeleggelser og klimautslipp som følge. Stormaktene kapper også om sterkest mulig militær kontroll av strategiske land- og sjøområder. Verdens folk har grunnleggende felles interesser av å bekjempe kapitalismen og den imperialistiske stormaktsrivaliseringen. SV må alltid ta utgangspunkt i den grunnleggende solidariteten mellom verdens folk mot undertrykkende herskere i alle land. SV bekjemper all imperialisme – enten den er nordamerikansk eller russisk, europeisk eller russisk.

Denne politiske uavhengigheten av alle imperialistiske makter er det «tredje standpunkt». I Norge betyr det å melde Norge ut av NATO – helst i lag med andre medlemmer av NATO. I første omgang betyr dette en kamp for at Norge skal signere atomvåpenforbudet, en kamp for at NATO ikke skal ha en førsteslagsdoktrine, en kamp mot NATOs kriger «out-of-area», en kamp for at Norge og NATO tar initiativet til og går foran i en gjensidig nedrustningsprosess i hele verden. Men NATO er styrt fra Washington gjennom de vestlige militær-industrielle kommandokjedene. NATO blir aldri en demokratisk medlemsorganisasjon. Å «påvirke» NATO innenfra med det målet å endre NATOs imperialistiske karakter er ingen realistisk strategi.

Et viktig ledd i fredsarbeidet er at Norge må ha et defensivt territorialforsvar. Den beste måten å forsvare Norge på er å gjøre det politisk umulig for stormakter å invadere Norge fordi dens egen befolkning vil motsette seg dette. En minimumsbetingelse for en slik fredspolitikk er at andre imperialistmakter ikke har baser på norsk jord og har minst mulig kontroll over det norske forsvaret.

Kampen for å få et flertall for å melde Norge ut av NATO er ikke avhengig av at det finnes et alternativ. Det er helt mulig å kjempe for at Norge har en alliansefri politikk på linje med Sveits og Østerrike i dag og Finland og Sverige før 2022. Men hvis det i et eller flere NATO-land skulle komme politiske krefter til makten som vil bryte med NATO, som vil føre en langt mer uavhengig, anti-imperialistisk politikk, må SV arbeide for at Norge allierer seg med disse kreftene og bygger opp et reelt, sikkerhetspolitisk alternativ av stater som står på et «tredje standpunkt».

Forslagsstiller: Einar Braathen, Anders Ekeland

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost 

 

SVs PP: Nytt forslag til kapittel “Økonomi”

SVs prinsipprogram – forslag til endring av «Økonomi»:

Den økonomiske politikken må i likhet med politikken på alle andre områder ha som mål å beholde et mest mulig stabilt klima og redusere tapet av natur. Skal en slik helt nødvendig omstilling være mulig må politikken være sosialt rettferdig og den må erstatte alles konkurranse med alle med en økonomi hvor vi i felleskap produserer for våre nødvendige behov, ikke for profitt.

Konkurranse skaper økologisk krise, monopol og ulikhet

Det som kjennetegner kapitalismen, er stordriftsfordeler. Det skaper en evig kamp om markedsandeler fordi en tjener mest på den siste enheten som blir produsert. Dermed får en ikke bare mest profitt ved å øke produksjonen – en kan også senke prisene og utkonkurrere de andre. Den som har mest profitt kan også bruke mer ressurser på reklame, forskning og utvikling, tiltrekke seg den beste arbeidskraften ved bedre lønninger. Kapitalismens grunnlov er at konkurranse skaper «monopol», i praksis en situasjon med en håndfull av storprodusenter og en rekke små og mellomstore bedrifter. Hvis det ikke hadde vært teknologisk utvikling så hadde vi hatt monopoler. I dataalderens første tiår var IBM «monopolist» med stormaskinteknologi, som så ble utfordret av DEC, Norsk Data og andre mini-maskiner, som igjen ble utfordret av små, «søte» garasjefirmaer som Microsoft og Apple. Det finnes derfor ikke noen form for rettferdig konkurranse som skape en myriade av små produsenter uten markedsmakt. Det ville heller ikke være effektivt. De små bedriftene som ble dominerende giganter vant markedsandeler fordi de hadde en bedre teknologi, kunne produsere bedre, mer og billigere i en positiv tilbakekoblingssløyfe.

Konkurransens «alles kamp mot alle» skaper et evig jag etter lavere kostnader, på råvarer som arbeidskraft. Dermed blir lønnskrav og miljøkrav noe kapitaleierne med nødvendighet kjemper mot. Produksjon flyttes til land med billigere arbeidskraft og svakere klima- og miljøkrav.

En kan ikke skape rettferdig konkurranse ved å regulere markeder, men det er likevel veldig viktig å arbeide for øko-avgifter og øko-standarder. Ingen øko-avgift eller regulering vil være teknologinøytral, for noen bedrifter, for noen produkter vil det være lettere å tåle slike reguleringer. Noen firmaer vil dermed styrke sin konkurransekraft og utkonkurrere andre, noe som øker deres markedsmakt.

Kampen mot dominerende bedrifter, i ITK næringen, i detalj- og engroshandel (kjededannelse) med tradisjonelle konkurransetilsynstiltak som oppsplitting og tvangssalg har vist seg å ha veldig liten effekt. Økososialisters svar, vår hovedstrategi er å sosialisere slike gigantbedrifter og innføre arbeidermakt i dem. Sosialisering innebærer at felleskapet ved staten eier alle alt areal, alle ressurser, all samfunnsmessig infrastruktur og delegerer ulike grader av eiendoms og/eller bruksrett til ulike felleskap. SV ønsker for eksempel å sosialisere dagligvarekjedene, oppheve konkurransen mellom dem for å unngå at krav til lønns- og arbeidsforhold, økologiske standarder osv. blir svært vanskelige å innføre fordi den forrykker konkurranseforholdene. En slik sosialisering er viktig for å forhindre overetablering, forhindre ressursødende reklamekriger, for å kunne fordele alle produktive framskritt i form av kortere og bedre arbeidshverdag. Innenfor felles økologiske retningslinjer bør det være stort rom for lokal tilpassing og kreativitet. Hvilken grad av desentralisert arbeidermakt som er best er en løpende diskusjon i forhold til øko-teknologiske endringer som det helt sikkert vil være mange av. En slik sosialisering er vesensforskjellig fra den «planøkonomien» som fantes/finnes i en kommandoøkonomi. Den hadde ikke til hensikt å produsere for folks behov på den økologisk mest effektive måten, men en rask industrialisering med utgangspunkt i et overskudd fra landbruket fremskaffet ved tvang. Derfor var disse økonomiene preget av overinvestering i tungindustri og tvangskollektivisering som fratok folk makt og ressurser. Dette var stikk i strid med forslagene om mer demokratisk planøkonomi, med mer arbeider- og bondemakt, hvor en positiv tilbakekobling mellom utvikling av forbruksvareindustri/tungindustri for å få til et frivillig bytte mot landbruksvarer var den sentrale mekanismen i planøkonomien.

I noen bransjer, spesielt IKT baserte tjenester er stordriftsfordelene, være enorme. Når et program først er utviklet, er det praktisk talt gratis å lage nye eksemplarer. I mange tilfeller har vi her «naturlige monopoler», det gjelder spesielt sosiale medier, verden trenger ikke mange hundre ulike Facebook-lignende plattformer, vi vil ikke ha 100 forskjellige operativsystemer, tekstbehandlere og regneark. Vi vil ikke og kan ikke ha markeder preget av mange små aktører slik som den borgerlige økonomiske ideologien hevder at er idealet. SV mener at Internett tilhører menneskeheten og at i dagens stormaktsdominerte verden bør styringen med Internettsgrunnstruktur overtas av FN. FN bør tilby en ikke-kommersiell sfære/plattform for sosiale medier og handel hvor brukerne kan være sikre på at de ikke blir overvåket eller at deres personlige data blir gjort til en vare for å kunne selge reklame. FN er langt fra den formen for styring en vil ha når økososialismen har seiret i hele verden, men ville være et klart framskritt i forhold til dagens situasjon.

Den norske økonomien er preget av at viktige næringer er lokalisert utenom de administrative sentra. Siden kapitalismen i sin natur er et sentraliserende system, globalt, kontinentalt, nasjonalt og lokalt så ser vi alle land at hovedstadsregionen og noen få andre storbyregioner blir en supermagneter som suger til seg arbeidsplasser og dermed også folk. Det går svært ofte en verdistrøm, et ulikt bytte mellom sentrum og periferi. De som produserer aluminium, fisk og korn tjener langt mindre enn de som produserer administrasjon, og bare en brøkdel av de som produserer spekulasjon. Det det er en viktig grunn til at alle «vil» til pressområdene.

For boligmarkedet har dette den konsekvens at det alltid er høy etterspørsel og høye priser i sentrale strøk og langt lavere etterspørsel/priser i periferien. En kan ikke bygge seg bort fra stadig høyere priser i sentrale strøk. Siden etterspørselen alltid er høy vil det å bygge tettere, mindre og dårligere ikke ha noen merkbar effekt på prisene, bare øke profitten. Det viktigste virkemiddelet en har er å føre en meget restriktiv arealpolitikk i pressområdene. Her må en ikke legge til rett for flere arbeidsplasser og boliger. Det vil bare føre til at man bygger ned de grønne områdene i sentrale strøk og tømmer distriktene for arbeidsplasser og folk.

Parallelt med en restriktiv arealpolitikk må legge til rette for at god kommunikasjon, god mulighet for å ha hjemmekontor gjør det på kort sikt mulig å bo lenger fra sentrum og dermed snu strømmen. For med kompetent arbeidskraft i periferien vil det også være lettere å etablere bedrifter i periferien og dermed gjøre kombinasjonen av hjemmekontor, kort veil til både natur og jobben til en realitet. Bare en restriktiv arealpolitikk kan først bremse og så senere snu den vedvarende sentraliseringen vi har sett siden krigen – om enn med varierende styrke. Det å etablere og flytte statlige institusjoner er mulige virkemidler, men ved bruk av arealpolitikken vil en også få flyttet vekst i privat virksomhet vekk fra pressområdene. Når næringsarealer blir frigjort i sentrale strøk bør de gjøres om til grønne områder for landbruk, rekreasjon og kultur.

Forslagsstiller: Anders Ekeland

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost 

SVs PP: Nytt forslag til kapittel “Natur”

SV prinsipprogram – helhetlig endringsforslag til kapittelet

«Natur», ny tittel «Kampen mot den økologiske krisa»

Alt som er i og innenfor jordas atmosfære er et økologisk system. Menneskene og deres samfunn er derfor en uadskillelig del av naturen. 1800-tallets kapitalistiske ideologi som fortsatt dominerer, betrakter forholdet mellom mennesker og natur som en “kamp mot naturen”. Forbrenning av fossil energi truer med å forstyrre dette økosystemet dramatisk både ved klimagassutslipp som skaper global oppvarming og indirekte ved stadig mer omfattende inngrep i økosystemer som tidligere var lite berørt av mennesker. De fleste av disse inngrepene hadde vært umulige uten omfattende bruk av fossil energi.

Kapitalismen er et system hvor produksjonen av de fleste varer og tjenester krever store investeringer i kapital. Dermed vil det alltid være mest lønnsomt å produsere mest mulig, fordi investeringskostnadene da blir fordelt på flest mulig produserte enheter. Det er mest profitt på den siste enheten som blir produsert. Systemets tvangsmessige profittmaksimering har dermed innebygd et evig behov for mer ressurser og areal. Dette systemet er ikke bærekraftig, det er på vei mot flere og mer dramatiske økologiske katastrofer.

Det avgjørende for å få til et systemskifte er at «de mange» mobiliseres for tiltak som reduserer utslipp og naturinngrep. All klima- og miljøpolitikk må så langt det er mulig utformes slik at de som har lite skal få mer og de som har mye skal fratas mye. Hva vi produserer og forbruker er styrt av priser. Men det er umulig å sette en prislapp å på natur. Det som derimot er mulig og viktig er å bruke økologisk korrigerte, dvs. demokratisk bestemte priser på klima- og naturødeleggende aktivitet, dvs. øko‑avgifter. Problemet er at økologisk sett helt nødvendige, stadig stigende avgifter er sosialt urettferdige. Derfor må all bruk av øko‑avgifter være nært og tydelig knyttet til inntektsutjamning. En månedlig direkte utbetaling av en lik andel av avgiftsinntektene bør derfor være hovedregelen.

Reguleringer, vern, forbud, øko‑teknologiske standarder har også en pris. Vern og fredning er ensbetydende med å sette en uendelig høy pris på naturen. Krav om øko‑standarder på bygninger, produkter, jordbruk, dyrehold, fiskeoppdrett etc. vil også i de aller fleste tilfeller føre til økte priser. Når en bruker slike virkemidler vil en ikke få noen avgiftsinntekter. For å få oppslutning om redusert forbruk som følge av prisstigning etter innføring av slike økologiske standarder, må det føres en lønnspolitikk som helt entydig viser at økososialistisk politikk betyr dramatisk reduksjon av inntektsforskjellene i samfunnet. Spesielt viktig er det å gjennomføre kraftige reduksjoner i høye lønninger til politikere og ledere i offentlig kontrollert virksomhet for å vise vilje til inntektsutjamning. SV anser ikke de lønninger som arbeidsmarkedet skaper som riktige eller rettferdige. Vi vil arbeide mye mindre lønnsforskjeller innenfor og mellom alle yrker og næringer.

Klima- og naturkrise – en helhetlig politikk

Det er et overordnet prinsipp i SVs politikk at unødvendig forbruk av ressurser og energi må ned. Faren for at det grønne skiftet skal bli et grått skifte er overhengende, siden for i alle næringer med stordriftsfordeler gjelder «vokse eller dø», dvs. vokse eller bli utkonkurrert. Uten kraftig kollektiv handling vil derfor arbeidere være interessert i at deres bedrift, deres næring, deres land vinner i den nådeløse konkurransen. Politsk gjennspeiles denne systemtvangen ved at «alle» er for vekst. Økonomisk gjennspeiles det i at lav vekst, for ikke snakke om negativ vekst betyr krise.

Det finnes ingen grønn vekst. All ny energi og produksjon krever ressurser, som er forbruk av natur. Derfor er vårt utgangspunkt at den eneste reine energien er den energien som ikke blir brukt, at de eneste virkelig bærekraftige varene er de som høstes av naturen slik at den er i minst like god stand etter høsting som før.

Det er allerede ødelagt altfor mye natur, så tiår og hundreår framover er vern og gjenoppretting av natur hovedoppgaven. Produksjon av fornybar energi som innebærer merkbare naturinngrep, som for eksempel vindturbiner, må foregå i allerede bebygde områder. De vindturbiner som er bygd i naturen skulle følgelig aldri vært bygd. Et økososialistisk Norge må klare seg med summen av energi vi kan få fra eksisterende vannkraft pluss ny urban og bygningsbasert fornybar energi. Havvindprosjekter må ikke planlegges før alle muligheter for urban sparing og produksjon av fornybar energi er uttømt, da havvind også medfører betydelige naturinngrep.

Kjernekraft har fortsatt et betydelig avfallproblem og fortsatt sikkerhetsproblemer, ikke minst fordi det i liket med annen sentralisert kraftproduksjon og fordelingsinfrastruktur kan rammes av langtrekkende raketter. Utbygging av lokal fornybar energiproduksjon er derfor også en del av totalforsvaret.

Kapitalismen er et sløsaktig, anti-økologisk system

Energimengden fra vannkraft og framtidig urban fornybar kraft er helt klart tilstrekkelig for et godt liv. Kapitalismen er et utrolig sløsaktig system, blant annet gjennom militærvesen, reklame og systembetinget bruk og kast. Mindre reklame og militærvesen gir mindre sløsing og et bedre liv. SV tar ikke som utgangspunkt at vi skal erstatte dagens fossile energimengde med en tilsvarende mengde fornybar energi. Kampen for en bærekraftig og sosialt rettferdig reduksjon i energi- og ressursbruk, nedvekst, er veien SVs mål, et økososialistisk samfunn. Noen nødvendige naturgjennopprettingstiltak vil nok også begrense mengden fornybar energi som kan produseres, for eksempel innføring av minstevannføring i tørrlagte elver.

For å komme inn i en samfunnsutvikling som fører til en bærekraftig sirkulær økonomi så må kostnadene ved ødeleggelse av klima og natur synliggjøres gjennom avgifter og reguleringer. Fossil energi må prises så høyt at den ikke lenger blir forbrent. Fornybar energi må prises slik at reparasjon og resirkulering lønner seg i forhold til bruk og kast.

Falske løsninger og grønnvasking

Siden det for dagens kapitalisme er praktisk talt umulig å venne seg av med billig fossil energi, blir det stadig lansert løsninger på det problemet som i praksis ikke er løsninger. De fleste av dem kommer ikke forbi demonstrasjonsstadiet fordi de blir for dyre, spesielt når avgiften på utslipp – karbonavgiften – er veldig lav. SV går derfor mot å å subsidiere løsninger som karbonfangst og -lagring. Hittil er ikke karbonfangst og -lagring blitt brukt til å fjerne utslipp fra kull- og gasskraftverk fordi strømmen blir alt for dyr. Hvis man innførte karbonavgift med omfordeling, ville likevel neppe strømmen fra fossile kraftverk med karbonfangs og lagring kunne konkurrere med elektrisk kraft fra sol- og vindkraft. Derfor ser man nå bare på CO2 utslipp som ikke skyldes bruk av fossil energi, som sementproduksjon og søppelforbrenning. Problemet er at hvis sement må betale de fulle økologiske kostnadene ved sine utslipp, så vil alternativer som grønt stål, limtre, bedre utnyttelse av eksisterende sementbasert infrastruktur ofte være billigere. Limtre er i tillegg en måte å fange og lagre CO2. Når søppel blir avgiftsbelagt for å dekke kostnadene ved karbonfangst så vil det å utvikle emballasje som ikke er bruk og kast bli lønnsomt og behovet for brenning av søppel bli kraftig redusert. Det å fjerne det søppelproblemet som bruk-og-kast kapitalismen ha skapt langt mer effektivt og billigere enn enorme subsidier til karbonfangst. Det tilsvarende gjelder for hydrogen, hvor det i de aller fleste tilfeller er mer effektivt og billigere å bruke fornybar strøm direkte.

Biodrivstoff er heller ingen løsning. For det første fordi det gir store CO2 utslipp i en situasjon hvor vi for all del må unngå å nå kritiske vippepunkter. Det er ingen trøst at biodrivstoff er karbonnøytralt i det lange løp, et løp som er altfor langt gitt 1,5 graders grensen. For det andre vil omfattende bruk av biodrivstoff kraftig forsinke utviklingen av teknologi som er utslippsfri, som f.eks. bruk av seil i skipsfart. Det vil også forhindre en helt nødvendig reduksjon den totale mengden av transport, forhindre kortreiste produkter.

Alle økologiske kostnader bør gjenspeiles enten i avgifter eller reguleringer eller i økologiske standarder, for å stimulere utvikling av teknologi som er bærekraftig. SV vil alltid se på de langsiktige økologiske kostnadene ved ulike teknologier, og føre en avgifts- og innovasjonspolitikk som støtter utvikling av virkelig bærekraftig teknologi.

Solidaritet mot sløsing

For et økososialistisk parti er det også viktig å mobiliser oss, «de mange», som produsenter, som lønnsarbeidere, ikke bare som konsumenter. Den kapitalistiske konkurransen gjør det for ofte lønnsomt å «låse» kunder inn i sin egen teknologiske standard slik vi har sett med ladere til mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Ofte endrer også selskapene sine egne standarder for å «tvinge» fram overgang til ny modell selv om den gamle fortsatt fungerer. Denne typen ustandardisert teknologiutvikling er veldig ressurssløsende. SV mener at arbeidere i forskjellige bedrifter og næringer må gå sammen for å definere felles standarder. Ressursbesparelsen ved innføring av standarder bør tas ut i fritid.

På samme måte er det viktig at forsknings- og designarbeidere samarbeider med produksjonsarbeiderne, slik at produkter blir designet for å vare lengst mulig, for å ha standardiserte reservedeler, for å være enkle å dele opp i ulike materialtyper og dermed enkle å resirkulere.

En tilsvarende økologiske solidaritet er helt nødvendig når omfanget av produksjonen går ned fordi høye øko-korrigerte priser og regulering/standardisering gir produkter lengre levetid ­ som fører til lavere etterspørsel, også etter arbeidskraft. SV vil arbeide for at redusert etterspørsel gir mer fritid og ikke mer arbeidsløshet.

Både under kapitalismen og ikke minst i lang tid i en øko-sosialistisk verden er det å erstatte profittjag med jakten på økologisk forsvarlige teknologiske endringer som gir økt fritid helt avgjørende for at øko-sosialismen skal komme nedenifra, gjennom et nettverk av horisontale forbindelser mellom arbeiderkollektiv som gjennom diskusjon med hverandre og brukerne finner bedre løsninger. Slike prosesser kommer helt sikkert til å være konfliktfylte, ulike hensyn og interesser vil måtte forenes og være forenlige med strategier på nasjonalt og internasjonalt nivå. Jamvektssamfunnet er ikke noe teselskap, det er veldig engasjerte diskusjoner i et grunnleggende solidarisk samfunn.

Forslagsstillere: Anders Ekeland, Hallvard Birkeland, Diane Berbain

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost 

Nytt PP i SV: Forslag helhetlig ny innledning

Hvorfor sosialisme?

For første gang i menneskehetens historie så er det ikke religiøse profeter som spår verdens undergang, men naturvitere som advarer mot enorme katastrofer for livet på jorda, ikke minst for menneskene. Utviklingen siden toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992 har vært entydig negativ. Utslippene har skutt i været. Naturkrisen har også forverret seg kraftig fordi fossil energi, spesielt olje, gjør enorme inngrep i naturen både mulige og billige.

Denne økologiske krisa stiller alle folkelige bevegelser, arbeiderbevegelsen i særdeleshet, overfor nye og store politiske utfordringer. Arbeiderbevegelsen har til nå utformet sin politikk med utgangspunkt i «evig vekst». Vi må fra 2030 få utviklingen inn i en bane mot bærekraft, hvor dramatisk reduserte utslipp og naturinngrep er de helt avgjørende målene som må nås. Vi må snu akselererende forbruk av natur og forbrenning av fossile brennstoffer til jamt lavere forbruk. Vi må effektivt verne mye mer natur, og gjenoppbygge ødelagt natur i stor skala, og over lang tid.

SV er et moderne demokratisk sosialistisk parti, men vi bygger på hva sosialister har gjort før oss. Arbeiderbevegelsen og sosialistiske partier har kjempet gjennom store endringer til beste for folk flest, spesielt i land som Norge og Norden. I tidlige perioder av sosialismens historie trodde mange i bevegelsen, som Marx og Engels, at kapitalismen aldri kunne gi arbeidsfolk noe materielt godt liv. Men kapitalismen viste seg, gjennom sin uendelige vekstdynamikk, i stand til å produsere tilstrekkelig med materielle goder til at breie lag av folket i industrialiserte land kunne få et rimelig komfortabelt liv. Spesielt i de første tiåra etter 2. verdenskrig ble dermed flere land forvandlet til relative velferdsstater, der transport, utdanning og helse ikke lenger var underlagt profittjaget sin logikk.

Men kapitalismens skaper også stadige økonomiske nedturer, der mange kastes ut i arbeidsløshet og usikkerhet. Likevel har systemet en så stor evne til å produsere materielle goder at det store flertallet ikke ser noe behov for å kjempe gjennom noen virkelig systemendring.

I vår tid ser vi at nettopp kapitalismens behov for evig vekst, og den medfølgende evige rovdriften på natur og ressurser, den ekstremt sterke avhengighet av billig fossil energi, gjør det nødvendig å avskaffe dette systemet, for å redde et stabilt klima og biologisk mangfold, for å «redde vår jord». I verden i dag ser vi en økende bevissthet om at dagens kurs er katastrofal og at de herskende elitene er ute av stand til å gjøre det. De grunnleggende endringene vi trenger kan bare skje ved bred folkelig mobilisering, ved å skape kollektiv handling på tvers av alle motsetninger og skillelinjer blant «de mange». SVs eksistensberettigelse er å være et instrument for å skape slik kollektiv handling, dvs. delta i kampen for et annet system basert på likevekt og harmoni med naturens tålegrenser.

Marxismens klassikere som Marx sjøl, Rosa Luxemburg og andre, har definert sosialismen på en positiv måte: Politisk demokrati, kollektive eiendomsformer, arbeidermakt på arbeidsplassen, fravær av alle typer undertrykking, en økonomi som innenfor naturens tålegrenser tilfredsstiller de nødvendig behov for hver enkeltes frihet og personlige utvikling. Naturens tålegrenser gjør at det er snakk om en relativ overflod, ikke at alle kan leve det sløsaktige luksuslivet som de rike lever i dag.

De landa som har kalt seg sjøl sosialistiske har aldri vært i nærheten av å ha disse kjennetegnene. Revolusjonene i Russland og Kina skjedde i tilbakeliggende til dels føydale økonomier, og den historiske oppgaven de nye regimene tok hånd om var ikke sosialisme, men rask utvikling av økonomien. Kommandoøkonomien løste oppgaven med å industrialisere et stykke på veg –med enorme menneskelige kostnader. Men dette byråkratiske, ineffektive systemet stagnerte og med nødvendighet hvert erstattet av rein og rå kapitalisme De selverklærte sosialistiske statene var og er ikke sosialistiske, men ettparti diktaturer som smykket seg med sosialistisk retorikk. Ingen av dem innfridde noen gang det helt grunnleggende kravet om reelt fungerende demokratisk flerpartisystem. SV kjemper for et demokratisk sosialistisk samfunn, et helt annet prosjekt.

Fra kraftsosialisme til økososialisme

Både de selverklærte sosialistiske statene og sosialdemokratene i Europa har hatt materiell vekst som bærebjelke i sitt prosjekt. I dag har vi vi tvert om behov for sterkt redusert materielt forbruk, og etablering av naturens tålegrenser som absolutt grense for økonomisk aktivitet. Dette er en grunnleggende annen prioritering enn sosialismen tradisjonelt har vært forbundet med. Den klima- og naturorienterte prioriteringen gjør det nødvendig med et nytt begrep for bevegelsen, politikken og målet vårt: vi er økososialister.

Vi kjemper for en rettferdig omstilling fra kapitalistisk vekst til økososialistisk rettferdig reduksjon av ressursbruken, det vil si nedvekst. Det er nødvendig å organisere samfunnet med bevaring og gjenoppbygging av naturen som bærebjelke. Det krever at både økonomisk politikk, miljøpolitikk og -tiltak utformes slik at den er grunnleggende og mest mulig åpenbar rettferdig omfordelende fra storforbrukere til småforbrukere, fra rik til fattig, på vei mot et bærekraftig forbruk for alle.

Sosialdemokratiet i Norge og Europa utfordret aldri de grunnleggende maktforholdene under kapitalismen, eller den tvangen til evig vekst som systemet er avhengig av. Så lenge arbeiderbevegelsen har fått sine materielle mål oppfylt gjennom en rimelig fordeling av denne veksten, har det ikke vært nødvendig å utfordre selve systemet. Men når nå stadig flere alarmklokker og blinkende røde lamper varsler om kommende økologiske katastrofer, er det nødvendig å erstatte kapitalismen med et økonomisk system som ikke ødelegger livsgrunnlaget vårt. Et systemeskifte innebærer å ta demokratisk kontroll over kommandohøydene i økonomien, ekspropriere alle viktige virksomheter og innføre arbeidermakt på arbeidsplassene og langt mer omfattende direkte demokrati i lokalsamfunnene. Det vil kreve en omfattende mobilisering av breie lag av folket til forsvar for natur og klima, og for kraftig reduksjon av økonomiske forskjeller og systematisk arbeid for å fjerne alle former for ikke-bærekraftig produksjon ved å samarbeide om å produsere det vi trenger, ikke jakte på maksimal profitt.

Forslagsstillere: Anders Ekeland, Hallvard Birkeland, Diane Berbain

Fortsatt økonomisk vekst og overlevelse er ikke mulig

Av Diane Berbain og Marcos Amano, Bergen SV

Diane Berbain, Marcos Amano

Verden i dag er i en klimakrise, en ressurskrise og en miljøkrise – faren for total kollaps er faktisk reell – men den største krisen og trusselen mot verden er politisk. Husker dere, i det landskapet, da Erik Solheim meldt seg ut av SV i 2019, og inn i MDG ? Han er en av mange i MDG som mener at «økonomisk fremgang og miljø kan ikke sees på som motsetninger», og at «vi trenger et næringslivsvennlig grønt parti». Kan et miljøparti med lederfigurer som Arild Hermstad, også vekstoptimist, og Erik Solheim, som begge tror på å snakke med kapitalistene for å få de til å forstå at klimakrisen truer profitten deres, bygge en troverdig bred og grønn folkebevegelse? Les videre

Perspektivløse regnestykker – vilje til naturødeleggelse[1]

Kritiske merknader til Ådne Napers notat «Vilje til forbruk – evne til produksjon»[2].

Anders Ekeland, Bærum SV

Denne teksten er et svar på Ådne Napers “Vilje til forbruk – evne til produksjon”. Det forsøker å vise at Naper– og i stor grad også det foreliggende utkastet til nytt arbeidsprogram for SV – mangler viktige perspektiver. På mange punkter er det ikke blitt tid til og gjøre annet enn å antyde andre perspektiver og målsettinger. Teksten argumenterer for at SV fortsatt har et godt stykke å gå før partiet er et økososialistisk parti.

Ådne Naper har skrevet et notat som ble lagt ut på Facebook i «SV-gruppa!» som helt klart påpeker en avgjørende svakhet i utkastet til arbeidsprogram for SV: det er et stort gap mellom viljen til å elektrifisere økonomien og samtidig blant annet tredoble industriens andel av BNP fra 6,6% til 20% – uten å øke kraftproduksjonen radikalt.

Theodor_Kittelsen-Soria-Moria-vindkraftArbeidsprogrammet går mot økt naturødeleggende vindmøller og bunnfast havvind. Det er bra. Man burde sjølsagt også gå mot elektrifisering av sokkelen, så hadde gapet blitt mindre. Problemet er at den eneste løsningen på dette gapet som Naper ser, er mer produksjon, dvs. full fart for naturødeleggende vindmøller, først på land og så til havs.

Det grunnleggende spørsmålet som hverken Naper eller programmet stiller er bærekraft. Skal vi nærme oss en bærekraftig sirkulær økonomi, må energi- og ressursbruken reduseres, ikke økes. Når vi erstatter fossil energi med fornybar, må det først og fremst skje ved å kutte kapitalismens sløseri. Og hvis det trengs mer energi, må vi bygge ut den minst naturødeleggende teknologien først. Ikke sist!

Både arbeidsprogrammet og Naper har lite å komme når det gjelder å stanse kapitalismens sløseri med ressurser og dens systembetingede, profittjaktorienterte veksttvang. Dermed har de – Naper langt klarere enn arbeidsprogrammet – ikke funnet noen «tredje vei». Naper går for å rasere natur i nødvendig omfang, klart og greit. Arbeidsprogrammet vil ikke det, og havner dermed i en politisk spagat.

Så er det god grunn til å være skeptisk til Napers regnestykker. Han diskuterer overhodet ikke om den “grønne” industrien som skal oppfylle målet om industriens andel av BNP fra 6,6% til 20% virkelig vil være like energislukende som den smelteverk-dominerte industrien vi har i dag. De tre næringene som utgjør kraftkrevende industri[3] står for grovt regnet 80 prosent av kraftforbruket, hvorav mye er strøm. Med en annen industristruktur enn dagens, vil det kraftbehovet som den vanvittige ideen om tredobling medfører, bli mye mindre. Det gjør ikke tredoblingen en tøddel mer realistisk eller ønskelig. Både arbeidsprogrammet og Naper mangler en grunnleggende holdning til å bruke % av BNP som utgangspunkt for å sette seg mål på veien mot bærekraft.

Sosialt rettferdige miljøavgifter = politiske priser

Hvilke konsekvenser har det at Naper – og til denne dag også mesteparten av venstresida – praktisk talt sett bort fra sosialt rettferdige avgifter som et nødvendig verktøy for å tøyle overforbruk av både fossil og “grønn” energi. Det er ikke noe i det de skriver som sier at politiske priser har en viktig rolle å spille når det gjelder å bringe, ikke bare et kapitalistisk samfunn, men enda mer et sosialistisk samfunn i en økologisk retning. Det er gledelig dissens i arbeidsprogrammet som i milde ordelag går inn for en form for karbonavgift til fordeling (KAF). Dissensen har støtte fra 7 av arbeidsprogramkomiteens 15 medlemmer. Det er bra, men det viser at SV som parti ennå har et langt stykke å gå før forståelsen av at et grunnleggende problem for kapitalismen, er at den ikke setter pris på naturen. Nå finnes det ikke noen «riktig» pris på natur. Det finnes bare politiske priser, dvs. å legge avgifter på det vil ha mindre av, noe som bringer oss nærmere dit vi må – og dermed vil – nemlig til et bærekraftig sosialistisk samfunn.

Når SV med allierte har «tatt makta»[4] og begynt bygginga av det sosialistisk, vil politiske priser være veldig viktig for at overgangen til bærekraft skal bli minst mulig «byråkratisk». Denne manglende forståelse for politiske priser gjenspeiler at man ikke fullt ut har tatt inn over seg det faktum at kapitalismen utgjør en dødelig trussel mot menneskehetens overlevelse, som vil gjøre at vanlig folk verden over vil skjønne at vi må få et annet system. Kapitalismen har vist at den kan levere arbeiderklassen i de industrialiserte landene «The American way of life». På dette punktet tok Marx, Luxemburg og Trotskij feil, og Bernstein hadde rett. Hadde det ikke vært for kapitalismens absolutt manglende evne til å la være å ødelegge menneskehetens livsgrunnlag, hadde «klassekompromisset» kunne vare i veldig mange tiår, ja hundre år framover. Kapitalismen har gjort Kina til et moderat rikt land – og til verdens største utslippsnasjon og med en uendelig rekke med økologiske problemer/katastrofer. Det er kapitalismens manglende evne til å løse disse eksistensielle problemene som kommer til å avslutte dens eksistens. Arbeidsfolk kan – og vil – gjennom sin kamp tilkjempe seg en del av kaka som gjør at den kan få et rimelig komfortabelt liv. Dessuten trenger kapitalismen høy og økende etterspørsel, noe som fører til at vi drukner i reklame som trengs for å skape et «shop så det svir» samfunn.. Det er dette økologisk katastrofale regimet vi lever under nå. Det må vi utvikle politikk for å bryte med. Det gjør hverken Naper eller arbeidsprogrammet.

Full fart i naturødeleggende vindkraft

På kort sikt betyr Napers ukritiske prioritering av økt kraftforsyning full fart når det gjelder naturødeleggende[5] vindkraft på land, og på litt lengre sikt, både bunnfast og flytende havvind. På alle disse spørsmålene er det full splittelse på venstresida. Rødt, ved Moxnes, vil ta lederskap i kampen mot naturødeleggende vindkraft, men som vi har sett er det ikke særlig «kraft» i den kampen. Det skyldes blant annet at Rød Ungdom, i likhet med SU, NU og GU er for naturødeleggende vindkraft. Ungdommen demonstrerer mot dumping i Repparfjorden, men ikke mot utbygging av de naturødeleggende vindkraftanlegg, enda de ville hatt massiv støtte fra lokalbefolkningen. Når får vi se Moxnes, Lysbakken[6] eller Bastholm sammen med lokalbefolkningen mot naturødeleggende vindkraft? Først når Lysbakken og Moxnes bæres bort som Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng, begynner vi å nærme oss noe som er en øko-sosialistisk politisk praksis i vår tid. Når venstresida kjempet mot nedbyggingen Mardølafossen og Alta-vassdraget, så kjempet vi mot kraftsosialismen, mot troen på at evig vekst er mulig. Det er bare blitt viktigere med årene.

Det som derimot er mulig, og hvor vi knapt nok har begynt, er å designe produkter og varekretsløp for bærekraft. Jeg skal gi noen hint om dette i notatet. Det er sjølsagt ikke mulig å gi noe anslag om hvor mye energi en sparer ved å begynne med å legge til rette for påfylling og ikke tonnevis med engangsemballasje, eller ved utnytte bilene våre kollektivt, 96 % av døgnet, istedenfor 4% . Da vil vi kanskje bare trenge en femtedel av dagens biler, så veldig mye ressurser kan spares. Ikke minst parkeringsplasser, som kan bli til parker. Det som er helt sikkert, er at uten en økende karbon- og elpris, skjer det det ingen ting. Og uten omfordeling, kan energiprisene ikke økes.

Skal industrien utgjøre 20 prosent av BNP i 2040?

Den viktigste årsaken til at gapet mellom behovet for strøm og «viljen til forbruk» oppstår, er arbeidsprogrammets målsetting om at «Industriens andel av BNP skal økes til 20 prosent innen 2040, og dessuten sikres lave kraftpriser.».

Dette målet er «galskap» av mange grunner. La meg begynne med den mest åpenbare nemlig at industriell produksjon kjennetegnes ved at den kan automatiseres i veldig høy grad[7]. Det gjør industrielle produkter stadig billigere. Datamaskiner, litium-batterier, biler. alt produseres med stadig mindre arbeidskraft. Både som privatpersoner og samfunn får vi derfor flere og bedre industrielle produkter for den samme summen med penger. En god del viktige tjenester, som skole, helse, omsorg, kunst og kultur kan ikke, eller bør ikke, automatiseres i samme grad. Dermed vil bruken av arbeidskraft i disse næringen være konstant, eller øke. SV vil jo bedre bemanning i barnehagene, færre elever per lærer, ha mer psykisk helsevern. Det gir liten mening å automatisere konserter, enten det nå er rock eller filharmoni. Dermed vil disse sektorene utgjøre en stadig større del av BNP.

Det er dette som blant økonomer kalles «kostnadssjuke». Det at industriens andel av BNP synker, mens skole, helse, omsorg øker sin andel er praktisk talt en økonomisk naturlov[8]. I dag er industriens andel av BNP 6,6% og det skal altså tredobles! Det er vanskelig å forstå hvordan arbeidsprogrammet, uten noen gang å nevne «kostnadssjuke»-problemet har fått for seg at tredobling er mulig. Faren ved å sette seg urealistiske politiske mål er at man høster skuffelse og demobilisering[9].

Figuren nedenfor[10] viser industriens andel av BNP, med en meget klar trend. Arbeidsprogramkomiteen og Naper inviteres herved til å påpeke hvilke drivkrefter i kapitalismen og seinere sosialismen som skal snu denne trenden. Jeg ser fram til den analysen med stor intellektuell spenning.

Agri Analyse: Industriens andel av BNP

Øko-sosialisme er å produsere «til enhver etter behov» på en bærekraftig måte, dvs. innenfor naturens tålegrenser.

Det betyr at både energibruk og ressursbruk må reduseres. Det gjøres ved å bare produsere nyttige ting og øke produktenes levetid. Vi må designe alle produkter for reparasjon og resirkulering, dvs. alt det vi mener vi produsere. Slike helt nødvendige økologiske tiltak vil redusere BNP. Sannsynligvis industriens del av BNP aller mest. En elbil som har dobbelt så lang levetid som en fossilbil, reduserer BNP.

Det å brenne søppel, for så bygge CCS for å håndtere utslippene øker BNP – og industriens andel. Det å endre emballasje mengde og/eller type og dermed ikke måtte brenne på langt nær så mye senker BNP. Disse eksemplene illustrerer bare det velkjente faktum at BNP blir en stadig dårligere indikator på virkelig velstand og livskvalitet. Dette har venstresida og progressive økonomer påpekt i mange, tiår. Desto mer overraskende er det at SV nå skal lage et helt urealistisk mål knyttet opp mot BNP. Det er bare å notere seg at Naper heller ikke har noe kritisk perspektiv på hverken 20% målet, eller BNP eller kombinasjonen av de to.

Den mest sannsynlige årsaken til at dette 20% målet ikke har møtt mer motstand i arbeidsprogramkomiteen er at man så inderlig ønsker å skape nye arbeidsplasser og eksportinntekter når man skal fase ut olje- og gassproduksjonen. For det første burde en slå fast at vi ikke trenger å ha et så gigantisk overskudd på handelsbalansen som vi har når oljeprisen er høy[11]. Det å bygge opp et gigantisk oljefond ved å selge de mest energirike, ikke-fornybare ressursene, selv når oljeprisen er under 100 USD fatet, er ikke god butikk. Det er veldig kortsiktig butikk. Det å sløse bort disse ufattelig verdifulle ressursene på å kjøre digre, ineffektive biler som fint kan gå på strøm[12]. En burde også stille spørsmålet om ikke heller bygging av høyhastighetstog, økt lærertetthet og ikke minst deling av det samfunnsmessig nødvendige arbeidet kunne gi alternativ sysselsetting, ikke et desperat forsøk på skru industriens andel av BNP tilbake til 1970.

Gitt en aktivt «entrepreneural state» som er krystall klar på at karbonprisen skal opp i skyene og elprisen opp så ENØK lønner seg, så er kapitalismen ganske god til å lage nye arbeidsplasser uten for mye politisk detaljstyring. Ikke minst gjelder dette «grønn finans» som rask skjønner at fossilbiler og fossilskip er sunset industries når karbonprisen bare stiger og stiger. Bedrifter, forskningsmiljøer, enkeltpersoner ser fortjenestemuligheter sjøl, enten fordi de må pga. dårlig lønnsomhet i eksisterende virksomhet, eller – og ikke minst – fordi kombinasjonen av teknologisk utvikling og forutsigbare, stigende energipriser stadig åpner nye muligheter. Jeg er den siste som er for å overlate kapitalismens utvikling til den selv. Tvert i mot, klare politiske målsettinger, klare virkemidler, f.eks. standardisering, er veldig viktig for å få ned utslipp og komme i retning av en bærekraftig sirkulærøkonomi.

Bare batteriproduksjon og ikke elbil produksjon?

I arbeidsprogrammet går man inn for å bygge opp norsk batteriteknologi. Det tror jeg er lurt, uten å ha satt meg grundig inn i om vi har en «sjans» i den bransjen. Det burde vi ha, gitt at vi kan produsere med grønn strøm. Elektrifisering av bilparken, lagring av fornybar strøm etc. har gitt og vil i mange tiår framover gi høy etterspørsel etter batterier

Fint med batteriproduksjon, men jeg vil peke på elektrisk kjøretøyproduksjon som enda viktigere. Det mangler el-kjøretøy som bidrar til mindre ressursbruk og økt bærekraft. Slik kapitalismen virker, måtte Tesla lage luksus biler til folk som var mer opptatt av stil enn pris. På den måten betalt de rike (price insensitive buyers) FoU kostnader som gjøre det mulig for Tesla etter noen år å lansere biler for massemarkedet. Det er der de virkelig store pengene er. Det er i massemarkedet man virkelig kan høste stordriftsfordeler, slik at enhetsprisen per bil blir stadig lavere og profitten per bil stadig høyere.

Slik som kapitalismen virker, betyr det også at vi får noen blytunge batterier, istedenfor biler som henter strøm fra/i veibanen. Vi får noen jålete sedaner uten hengerfeste istedenfor robuste stasjonsvogner med hengerfeste[13]. Det verster er at Tesla og de andre bilprodusentene låser oss inne i et «transportparadigme» bygd på femseters bil hvor det bare er en person mesteparten av tida. Denne femseters bilen er et økologisk problem, enten den er fossil eller elektrisk.

Siden det vil være behov for – nå og under sosialismen – individuell transport, burde sjølsagt det meste av denne en-persontransporten foregå med lette elkjøretøy, der og når kollektivtrafikk ikke er noe alternativ. Lette elkjøretøy ville enten fjerne køene inn mot tettstedene, eller redusere dem kraftig. Trafikkstøyen ville betraktelig mindre fordi kjøretøyene er mye lettere[14], ressurs/energibehovet ville bli betraktelig mindre, både i produksjon og drift. Nå er det tøffe værforhold i Norge, så disse lette kjøretøyene måtte være overbygde, takle sludd, snø, is i alle kjente kombinasjoner. De som kan jobbe hjemmefra, kunne velge en enklere modell og jobbe hjemmefra de dagene været er for tøft.

Vi produserte en helt brukbar elbil, Think. Den hadde en veldig god økologisk side, nemlig utsiden. Karosseriet var i rotoplast, fikk aldri bulk/lakkskader, og kan ganske sikkert lages av resirkulert plast. Mange i Norge vet hvor «ufølsom» for skrubbsår en Pioner fritidsbåt og rotoplast kajakker er. Norge burde derfor produsere slike gjennomført «fornuftige» biler. Designet for resirkulering og reparasjon fra bunn til topp, slik at de fem/sju-seterne vi trenger ikke er innrettet mot å imponere naboen, men på lang levetid og gjenbruk.

Er det et marked for lette elektriske kjøretøyer, for fornuftige femsetere? Ja. I tillegg vil man kunne reklamere at all produksjon i Norge foregikk med fornybar strøm. Ved å bruke avgiftssystemet og bompengene, kunne man skape et marked for lette elkjøretøy på samme måte som man skapte et marked for elbilen. Det er altfor mange eksempler på grønne teknologiske løsninger som staten bruker mye penger på å utvikle, men som blir for dyre og dermed blir fiaskoer, fordi man ikke skaper et marked for produktene ved bruk av avgifter og regulering.

Perspektivløshet – en alvorlig anklage

Det er sjølsagt alvorlig å anklage Naper for å være perspektivløs. Naper har gjennom sine innlegg i Klassekampen vist at han er på mange måter en skarp analytiker, men det er vanskelig å unngå ordet perspektivløs i betydning at Naper tar noen ting for gitt, som absolutt ikke kan være det, gitt problemets natur. En åpenbar «blind flekk» er karbonprisen. Vi skal altså fase ut fossil energi – og Naper skriver ikke et ord om karbonprisen eller bensinprisen. Det skyldes jo ikke at ikke Naper har hørt om karbonprisen, og ikke minst karbonavgift til fordeling (KAF), det skyldes at de ikke er viktige innenfor Napers horisont.

Ikke bare er Naper helt blind for karbonprisen i Norges. Han drøfter ikke med en setning «problemet» med den internasjonale prisen på karbon, som sjølsagt er altfor lav. Dvs. at den internasjonale karbon reflekterer overhodet ikke gjenspeiler de klima-, miljø- og naturødeleggelsen som billig fossilt brensel i vår «Fossil Capitalism»[15] er opphav til. Derfor reiser han ikke hvilke krav den norske delegasjonen bør fremme i klimaforhandlingene (COP prosessen) og han drøfter ikke norsk industris konkurranseevne i forhold til karbonavgifter.

Naper nevner i farten EUs kvotesystem, men uten å drøfte det. Selv om EUs kvotesystem er konstruert for at karbonprisen aldri skal bli høy, er det sjølsagt en politisk arena som SV og den europeiske venstresida må forholde seg til. En høy karbonpris i Europa ville redusere klimautslippene og bedre norsk industris konkurranseevne, med blant annet den konsekvens at vi ville tåle høyere strømpris i Norge. Hvorfor har UK kommet lenger i å avkarbonisere økonomien enn Tyskland? Det er fordi UK innførte en minimumspris på karbon (price floor på 11 pund) som gjorde kullkraftverk mindre lønnsomme i forhold til gass, sol og vind, når kvoteprisen i EU var på 5-10 euro, med en masse gratiskvoter på toppen. Jeg er ikke på noen måte ukritisk til UK «price floor», prisen var for lav, ordningen var sosialt urettferdig[16]. Poenget er at man kan ikke diskutere elektrifisering og norsk konkurranseevne uten å diskutere den internasjonale – og ikke minst den europeiske karbonprisen. Det blir perspektivløst.

Et annet perspektiv som er fraværende hos Naper, som påpekt gjentatte ganger ovenfor er kapitalismens totale økologiske krise i ulike dimensjoner, som global oppvarming, naturmangfold, forsøpling av land og hav, en rekke andre «planetary boundaries» som «vi» har overskredet eller er i ferd med å overskride. Dermed stiller han ikke spørsmålet om hvor vi skal når det gjelder vårt forhold til naturmangfold. Skal vi bremse det vanvittige tempoet i artsutryddelsen? Må vi ofre en god del fuglearter for å redde klimaet? Er det umulig å både redusere utslipp og redusere tempoet i ødeleggelsen av natur? For å sette det på spissen: hva hjelper det om vi klarer å holde global oppvarming i sjakk, hvis det fører til at vi ødelegger menneskenes livsgrunnlag ved at sammenbrudd i viktige økosystemer, ikke minst de som gjelder matproduksjon? Det er jo dette som er den «tause vårens» fundamentale utfordring. Det er jo derfor at Maos «ordre» om at spurv måtte drepes fordi den spiste for mye korn, er noe av den reneste økologiske galskapen verden har sett. Uten spurv var det fritt fram for en rekke insekter som sjølsagt reduserte kornavlingene enda mer[17].

En helt avgjørende konklusjon fra moderne økologi (og klimavitenskap) er føre var prinsippet, dvs. at de klimatisk-økologiske systemene er så komplekse at vi må la dem være mest mulig i fred[18]. Det betyr at vårt langsiktige mål er tilbaketrekning, dvs. en drastisk reduksjon i menneskehetens økologisk «efffekt» på den naturen vi er en del av og helt avhengig av. Tilbaketrekning er vår langsiktige egeninteresse. Redusert økologisk fotavtrykk er ikke noe tema for Naper, dvs. uten noe om og men, så har han bestemt seg for ikke å felle en tåre over Fosen – og nå gå friskt løs på å ødelegge Stadt. Sikkert vel vitende om at det ødelegger natur, men behovet for økt kraftproduksjon trumfer det uten noe særlig om og men.

Null fantasi når det gjelder energisparing

Siden naturmangfold (føre var) ikke er noe som tar fra Naper nattesøvnen, leter han heller ikke med lys og lykte etter reduksjon av energiforbruket. Dermed blir han helt ukritisk til kapitalismens sløseri – og helt ukritisk til rapporter fra NVE, Statkraft, SINTEF, fordi han deler alle disse rapportenes forutsetninger om evig vekst, lav karbonpris, lav strømpris og blindhet for kapitalismens totalt ødeleggende effekt på menneskehetens naturgrunnlag. På toppen av det, en nasjonal nærsynthet når det gjelder klimautslipp som gjør at Naper, i likhet med arbeidsprogrammet ikke har noen kvaler med elektrifisering av sokkelen[19]. Det åpenbare spørsmålet om hvorfor vi skal bruke titalls milliarder på å elektrifisere produksjonen av olje og gass som vi skal fase ut raskest mulig, er ubesvart i programutkastet og hos Naper. Spesielt når den gassen som blir frigjort bare dermed blir eksportert og utslippene dermed bare flytter seg fra Nordsjøen til kontinentet. At de norske utslippene dermed reduseres betraktelig og dermed bidrar til at vi når våre utslippsmål, er så sneversynt at det knapt er til å tro. Dessuten skjønner alle (som vil!) at det er jo meningsløst å investere så mye når vi ønsker at levetiden på de investeringene skal være så kort som mulig.

Og ressurssparing

Når man ikke ser galskapen i å elektrifisere sokkelen, ser man sjølsagt ikke noe av den øvrige sløsinga til kapitalismen. Hvor mye energi går med til reklame, fra glorete brosjyrer og gratisaviser vi kaster usett. Hvor mye arbeidskraft og strøm går med å fylle Internett med reklame som alle gjør sitt beste for å komme unna? Det faktum at strømmen er så billig i Norge, fører til at utelys står på hele året på hytter og hus og i tillegg fører til en naturskadelig lysforurensing. Hvor mye klær blir produsert og knapt nok brukt før de blir kastet? Skal vi leve i et samfunn med designet slitasje/sammenbrudd i biler for at den evige veksten og evige uttak av ikke fornybare ressurser skal fortsette? Printere som stanser etter et gitt antall utskrifter for at vi skal kjøpe en ny? Kunne veldig mye av dagens plastemballasje erstattes av papiremballasje som er mye lettere å resirkulere, som ikke bare må brennes og dermed skape CO2-utslipp som vi må fange og lagre? Hvor langt er vi kommet når det gjelder design for resirkulering? Veldig kort. Hvor mye er det å spare på å lage produkter med lang levetid designet for resirkulering? Veldig mye. Ser Naper og programmet potensiale her? Nei, dessverre, og dermed ender man opp med å måte øke kraftproduksjonen og skape nye økologiske problemer.

Et annet eksempel er hva som kan spares ved standardisering. Et eksempel er manglende standardisering av ladekabler til mobiltelefoner og bærbare maskiner. Fordi kapitalismen spontant ønsker å låse kundene til sin teknologi, en av mange strategier for å unngå den «cut throat competition» som inntreffer når pris blir eneste konkurransefaktor[20]. For det reisende jet-settet i EU systemet var «kaoset» når det gjaldt mobilladere en vedvarende kilde til frustrasjon, og for ti år siden startet EU en kamp for å få en standard plugg, det endte med USB C. Men hvor mye elektrosøppel har ikke denne mangelen på standard ført til siden mobiltelefonen ble allemannseie? Ufattelige mengder sjølsagt.

Kunne dette vært unngått? Sjølsagt! På stasjonære data-maskiner har det vært en standard strømkabel så lenge vi kan huske. Det tragiske er sjølsagt at det ikke var den øko-sosialistiske venstresida som presset på for standardisering, det var ikke den radikale delen av fagbevegelsen som så at den gevinsten standardisering ga burde komme arbeidsfolk til gode. Det krever sjølsagt at man deler på de sosialt nødvendige arbeidet – og det krever kamp mot systemets iboende logikk. Hvor mye kunne vi spare i energi og arbeidstid ved å gjennomføre økologisk standardisering? Mye. Hvor stor produktdifferensiering er det behov for? Det kan bare avgjøres gjennom dialoger mellom forbrukere og arbeidsfolk som produsenter. Dermed kunne vi under kapitalismen bygge opp mekanismer for å produsere for – og avklare – hva som er våre reelle behov, gitt at vi må styre mot bærekraft. Det ville være en visualisering av hvordan produktutvikling må skje under sosialismen, dvs. som en ikke-fremmedgjort dialog i samfunnet. Vi er alle både produsenter og konsumenter osv. osv.

Et annet eksempel på mangelen på energisparingsfantasi, er bilen. Det produseres ca. 100 millioner personbiler i året. Det er noe som «alle veit» at det store flertallet av disse bilene står stille mesteparten av døgnet og er i så måte et gigantisk økologisk sløseri, utover at det at de ikke er lagd for å vare i mer enn ti-femten år. Det er opplagt at når vi får selvkjørende biler, vil mange færre velge å ha egen bil, hvis vi kunne bestille den typen bil vi trengte på kort varsel. Hva ville det bety for antall biler vi trenger å produsere? En drastisk reduksjon! Vi har allerede sett at folk ikke lenger kjøper fossilbiler fordi de skjønner at en el-bil er både bedre og mye billigere i drift[21]. Det ville redusere det økologiske fotavtrykket til persontransport vesentlig, og det er bra.

Politisk er det sjølsagt problematisk. I Tyskland for eksempel så er om lag 20 prosent av økonomien veldig avhengig av det bilindustrielle kompleks. Det samme gjelder selvsagt for land med bilproduksjon verden over, Japan, USA, Sør-Korea, Kina. I en slik situasjon er det veldig lett, og vi er allerede i ferd med å få, en kamp hvor arbeiderklassen gjør alt for at «vår» bilindustri skal være først ute og kapre det selvkjørende markedet. Hvilke strategier den internasjonale arbeiderbevegelsen kan ha for å motvirke en massiv «Trumpisme» blant bilarbeidere verden over, kan jeg ikke gå inn på her.

Poenget i denne sammenhengen er at en slik drastisk reduksjon av bilproduksjonen er bra for bærekraft og bør framskyndes. Nå har både Tesla og Waymo (Google) kommet ganske langt med litt ulike teknologier. Men den kritiske og idérike øko-sosialist vil påpeke at kapitalismen enda en gang viser sine irrasjonelle og dermed anti-økologiske side pga. at systemet bygger på alles kamp mot alle. For det rasjonelle for å få selvkjørende biler så fort som mulig ville være at bilene snakket sammen og avtalte hva man skulle gjøre for å unngå problemer. Men en slik standardisering, en felles «protokoll», er ikke noe kapitalismen spontant finner fram til. Dermed så blir andre biler bare et fremmed, potensielt «fiendtlig» «objekt» som det må brukes en masse tid og krefter på å utvikle smarte algoritmer for å håndtere. Tilsvarende så brukes det mye tid på løse problemet med greiner med blader som «skygger» for trafikklys. Dette i stedet for at en standardisert felles «protokoll» i trafikklyset og i bilen ga bilen beskjed om det var grønt lys. Tilsvarende kunne en løse problemet med snøvær og brøytekanter som skjuler hvite kantlinjer ved mindre billedbehandling og mer og mye sikrere kommunikasjon. Den øko-progressive staten har nettopp en viktig rolle å spille i å lage systemer som gjorde at biler snakker seg imellom og ta imot/gi signaler til veiinfrastrukturen.

Selvkjørende biler ville være veldig viktig i distriktene hvor spredt bosetting gjør kollektivtrafikk kostbart. Norge ble ved en kjede av historiske tilfeldigheter det ledende elbilmarkedet i verden. Ikke på grunn av bevisst politikk, som det burde ha vært. Burde Norge bli ledende på selvkjørende biler? Ja – fordi det er så mye ressurser å spare på at antall biler som blir produsert i verden går drastisk ned, at behovet for parkering i byene går drastisk ned og dermed åpner opp for sykling, for nye parker osv. Ville Norge spare mye energi på selvkjørende biler. Nei, men i SVs program må vi ha et globalt økologisk perspektiv.

Vindkraft og vindkraft fru Blom

Det er en regel uten unntak at tilhengerne av naturødeleggende vindkraft ikke viser til hva Den danske naturfredningsforening mener om vindkraft, nemlig at de bør legges der de gjør minst skade, for eksempel langs motorveier, ikke i skoger og ikke kystnært[22]. Jeg har fortsatt til gode å se noen beregning av våre naturødeleggende vindkrafttilhengere drøfte potensialet for vindkraft og solceller i bebygde strøk. Hvorfor skal vi ikke «rasere» alle hustak med solceller og/eller små vertikalturbiner, før vi raserer naturmangfoldet, reindrift og i mange tilfeller også turisme? Hvor mange er klar over at disse gigantiske vindturbinene ikke er spesielt effektive, de tåler nemlig ikke veldig mye vind, for da knekker propellbladene, så et sted mellom stiv kuling (15 m/s) og full storm, må vindmøllene «skrus av». Det framgår klart av en artikkel i Store norske leksikon at hvis slike vindmøller kunne produsere i full storm (25 m/s) så ville de kunne produsert veldig mye mer strøm. For energimengden firedobles når hastigheten øker fra 15 til 25 m/s, og det tåler ikke disse propell-møllene[23]. Vertikalmøller[24] tåler orkan. Kan man da lagre energien for eksempel i ens eget elbilbatteri, pumpekraftverk, komprimert luft, generere hydrogen. Mulighetene er veldig mange, så dette er for tida et eksplosivt forskningsfelt, og det er fortsatt helt åpent hvilke teknologier som kommer til å vinne i forskjellige sammenhenger. Litium batterier er foreløpig det som er enklest og billigst, men dette er et race som bare så vidt har begynt.

Vindkraftens politiske økonomi – strømpris og fordeling

Det er sjølsagt «skandaløst» at vindkraft for Naper og arbeidsprogrammet ikke kan være noe annet enn monsterturbiner i urørt natur, dvs. at de ikke vil bygge ut absolutt all mulig «urban» vind før vi ødelegger natur. Igjen gitt at vi trenger mer energi, fordi vi – selv når vi har tatt bort all kapitalismens sløsing – fortsatt trenger mer energi. Selv om vi for diskusjonens skyld går med på at vi trenger vesentlig mer energi, er det skandaløst at ikke hjemfallsrett og offentlig eierskap, må være en absolutt forutsetning for utbygging av vindkraft i stor skala. Vi har jo ingen energimangel på kort sikt. Vi har vært nettoeksportør av vannkraft i mange tiår allerede. Det vindkraftregime som er bygd opp, har vært en subsidiedrevet (grønne sertifikater) gavepakke til profittbaserte selskaper.

Hvis – eventuelt når – vi trenger mer kraft, ville vind og sol i bebygde strøk ha helt andre distriktspolitiske og dermed fordelingsmessige konsekvenser. Solceller og små vindmøller kunne gjøre mange til produsenter av egen strøm. Siden vind og sol krever areal, ville folk i distriktene som har mer takareal, mer areal på eiendommen, produsere strøm. Det kunne bli en viktig inntektskilde for noen og en hyggelig biintekt for mange i distriktene. For at det skulle bli «god butikk», måtte strømprisen være høyere. Saken er at strømprisen i Norge er så lav at den ikke gjør det lønnsomt med solceller på taket, med solfangere (varmt vann), med jordvarme, med etterisolering og en lang rekke ENØK tiltak.

Derfor burde vi bringe all storskala energiproduksjon under offentlig kontroll. Strømprisen burde økes gjennom en elavgift til fordeling, etter samme logikk som karbonavgift til fordeling. Høyere strømpris vil føre til omfattende energisparing. Høyere strømpris ville gjøre småskala, fornybar kraftproduksjon lønnsom. Vi bør først og fremst bruke denne fornybare energien til å produsere grønne produkter, men det er ikke noe verre å tjene penger på å selge grønn strøm enn å selge olje. Begge deler er salg av energi, som det er behov for i land som fra naturens side ikke er så heldige at de har mye vannkraft. Om vi selger strømmen via kabel eller i form av aluminium, det vil bli faktorer vi kan gjøre noe med, men også mange faktorer som er utafor vår kontroll. I det øyeblikket Tyskland, Danmark og resten av det europeiske kontinentet bygger opp tilstrekkelig med lagringskapasitet, vil dagens eksport/import regime kollapse. I dag leverer vi dyr strøm til kontinentet om dagen, for å ta toppene. Dette fordi kullkraftverk ikke kan endre produksjonen raskt. De kan levere grunnlast og så tar gasskraftverk og importert vannkraft «toppene». Siden kullkraftverk må gå kontinuerlig, importerer vi billig overskuddskraft om natten. Da kan vi skru av vår vannkraft, dvs. spare den til etterspørselen og prisen stiger på dagtid. Men i det øyeblikk «kontinentet» bygger lagring for sin fornybare energi, ville norsk balansekraft miste sin verdi. Den dagen vil komme, for Tyskland og Danmark opplever stadig mer såkalt «negativ priser» på elektrisitet, dvs. at kundene, som regel store foretak med stort energibehov (smelteverk), men også vanlige husholdninger, får betalt for å bruke strøm. Det høres helt perverst ut – og det er det også. Men slik går det når man ikke legger avgift på karbon, slik at kull og gasskraft blir dyrt og erstattet av fornybart. Så har man subsidiert oppbyggingen av en sol- og vindindustri, men ikke «turt» å gjøre det lønnsomt å bygge lagring for ustabil vind- og solenergi.

Strømpris, konkurransekraft og COP

For arbeidsprogrammet og – om mulig, Naper er billig strøm til norsk (kraftkrevende)industri et udiskutabelt utgangspunkt. Åpenbart fordi billig strøm er et viktig konkurransefortrinn. Problemet med dette er at så lenge de økologiske kostnadene ved energi/ressurssløsing og økologisk destruksjon ikke er reflektert i prisene, er prisene feil. Ikke minst prisen på energi. Skal vi få mindre bruk og kast og mer reparasjon, må prisene opp. Alle slike prisøkninger pga. klima og miljø må være nært knyttet til sterke «Robin Hood» omfordelingsmekanismer av KAF-typen.

Den grufulle sannhet er at venstresiden/miljøbevegelsen aldri har stilt noen konkrete krav til de internasjonale klimaforhandlingene, COP-prosessen, utover det helt åpenbart urealistiske at man skulle få en bindende, streng avtale. I Paris i 2015 (COP-21) ble 1,5 gradersmålet satt på agendaen. Det var ikke venstresidas fortjeneste. Den hadde resignert fullstendig til 2.0 grader. Det var en gruppe øystater som klarte å lage en allianse, som gjorde at 1,5 fikk gjennomslag. Det sier veldig mye om hvor passivt venstresida, og i Norge Naturvernforbundet som har vært del av den norske delegasjonen, har forholdt seg til disse forhandlingene. Det må det bli slutt på.

Et første og viktig krav, er å gå inn for et forbud mot bruk av «offsets», dvs. hypotetiske utslippsreduksjoner som en kan selge, slik at f.eks. Norge kan fortsette med sine utslipp. Hele systemet har vist seg – som man kunne vite på forhånd – så svindelbefengt at EU har måtte begrense bruken av offsets drastisk. For Norge vil dette bety slutten på å kunne kjøpe seg fri. Alle utslippsreduksjoner må være reelle og tas «hjemme».

Et annet viktig krav bør være en jamt stigende karbonavgift på internasjonal skips- og flytrafikk hvor avgiftsinntektene går til det Globale Sør, via FNs Grønne Klimafond. En slik avgift ville redusere det totalt anti-økologiske omfanget av transport. Det ville ikke lønne seg å sende fisk til Kina for filetering. Det ville gjøre kraftfôrsoya fra Brasil mye dyrere, kanskje ulønnsom i forhold til å utnytte norske beiteressurser. Det ville føre til økt lokal produksjon verden over. Kapitalen ville i mindre grad være lysten på å flytte produksjon til lavtlønnsland på grunn av økte transportkostnader.

Det viktigste kravet i denne sammenheng er at alle land, som del av sitt bidrag til å oppfylle Parisavtalen, skulle innføre en karbonavgift på 10 USD, som stiger med 10 USD i året. I løpet av 4 år ville da kvoteprisen i EU være ca. 40 euro, dvs. høyere enn det har vært de siste femten årene. Det er helt klart at det ville styrke norsk industris konkurranseevne – og dermed gi rom for høyere strømpris, som igjen fører til energiøkonomisering. Denne gevinsten kunne vi for eksempel bruke til å få minstevannføring i elver som vannkraftutbyggingen ødela helt. Vi burde på sikt «koste på oss» å få Mardølafossen tilbake.

Vi måtte for å understreke det, sjølsagt få internalisert alle naturkostnadene til naturødeleggende vindkraft. Siden vi allerede for lenge siden har ødelagt mer natur enn vi burde, er den riktige prisen på det vi har igjen selvfølgelig uendelig høy, så naturødeleggende vindkraft burde ut fra den synsvinkelen aldri sett dagens lys. Den strukturelle tvangen i kapitalismen til å bygge ned natur er veldig sterk og skaper dermed politisk støtte – også på venstresida, jfr. arbeidsprogrammet og Naper. Derfor er det veldig viktig å gjøre alt for å få internasjonale råvare og transportpriser til å gjøre naturvern lønnsomt. Hvis vi ikke klarer i tide å spare nok energi, slik at vi «må» ha mer energi, må vi innrette oss slik at til at det blir lukrativt å fylle låvetaket med solceller og sette opp små vindturbiner i utmarka, dvs. at naturinngrepene blir minst mulig og inntekter/arbeidsplasser havner der de trengs mest – i distriktene.

Om hydrogen og havvind

Hydrogen er et stort tema. Man kan sjølsagt ikke være mot hydrogen eller brenselsceller. Problemet med hydrogen at det er dyrt, og det skyldes at det er betydelig energitap ved hydrogenprodukjon[25]. Den må komprimeres, enten ved å kjøles ned over 200 grader, eller komprimeres – begge deler krever energi. Hydrogen er en «vanskelig gass». Zeppelinere brenner og hydrogenstasjoner går i lufta[26]. I Norge har vi problemet med såkalt «blått» hydrogen, burde hete «brunt» hydrogen, dvs. hydrogen laget med utgangspunkt i naturgass. Da får en også store CO2-utslipp som må renses, det er jo det som er den virkelig motivasjonen for å bygge opp et system for CCS i Norge. Med CCS betalt via det sosialt urettferdige skattesystemet kan det norske olje og gasseventyret fortsette som et gasseventyr. Oljeproduksjonen er på vei ned i solnedgangen, mens gass har vi fortsatt mye av.

Problemet med hydrogen er som sagt prisen. Vi forsøkte oss med «hydrogenveien»[27]. Ingen av dagens hydrogenfans snakker om de erfaringene. Ikke snakker de for mye om Toyotas mislykkede satsing på hydrogenbiler. Man burde i det minste drøfte om Elon Musk har et poeng eller to på kort sikt[28], sjøl om jeg aldri ville ha laget et ordspill på fuel cells = fools cells.

Poenget er at gitt energitapet, og for brunt hydrogen, kostnadene ved CCS er det et åpent spørsmål om hydrogen noen gang kommer til å bli lønnsomt, og spesielt i land som har så mye veldig regulerbar vannkraft som Norge. Men kanskje kan det lønne seg å lagre det NVE kaller flomtapene som hydrogen, eller eksportere dem til kontinentet som må bygge lagring for fornybar strøm for å bli fossilfrie.

Det som ikke må skje, er at vi enda en gang, etter hydrogenveien, etter Mongstad, subsidierer ytterligere kraftkrevende prosjekter. Vi må ikke fø en ekstraktiv, naturødeleggende kapitalisme med mer energi, og i hvert fall ikke på arbeiderklassens bekostning, som statlige subsidier vil bety.

Det samme gjelder havvind. Igjen skal vi fø kapitalismen med billig energi på arbeiderklassens bekostning. Alternativet er for kraftsosialistene aldri å dekke hustak og utmark[29] med solceller, vindmøller før vi subsidierer teknologi som også innebærer mer drastiske natur- og visuelle inngrep i naturen. Det er klart at noe natur må ofres for å produsere vannkraft også under sosialismen. Sosialisme er bærekraft på basis av moderne teknologi, vi skal ikke – og kan ikke – gå tilbake til steinalderen. Målet er at menneskehetens økologiske fotavtrykk skal være bærekraftig, noe som i overskuelig framtid betyr at sentrale indikatorer for sosialismens vekst er at utslippene går drastisk ned, samtidig som flere arter blir reddet, flere elver får litt vannføring hele året. Kanskje har havvind så moderate virkninger på naturmangfoldet at vi kan bruke den teknologien i en god del tiår. En kan kanskje bygge «fugleskremsler» slik at tapet av fugl blir mindre. Kanskje er ikke støyen i havet så stor at hvalene ikke kan finne hverandre og formere seg. Hva som blir konsekvensene for kystfisket er vel uklart, og da bør føre var være hovedprinsippet[30].

I stedet for en konklusjon…

Det er selvsagt mye mer å si om mulighetene for å spare energi, for å bremse naturødeleggelse. I dette notatet har jeg bare forsøkt å peke på at når regnestykket blir satt opp for snevert, ender man opp med en sterk vilje til å ødelegge enda mer verdifull natur. Når man gjør som i arbeidsprogrammet å begrense energiproduksjonen for å unngå ytterligere naturinngrep, og samtidig sette et helt vanvittig mål om at industriproduksjon som andel av BNP skal tredobles, får man ikke et realistisk og konsistent øko-sosialistisk arbeidsprogram. På toppen kommer «galskap» som å elektrifisere sokkelen.

Det hele kan oppsummeres med tre ord, bærekraft, rettferdighet og livskvalitet. Vi må styre mot bærekraft, dvs. redde vårt naturlige livsgrunnlag. En slik overgang til bærekraft skje på en rettferdig måte. Når prisene må opp, må omfordelingen være desto sterkere, slik at vanlig folk slutter opp de økologiske krafttakene som må til. Det finnes en dyster «degrowth» bevegelse som bare jamrer om at ressursforbruket må ned, og som dermed politisk har en snøballs sjans i helvete for å få stor politisk oppslutning. Økososialister må hele tiden vise at «mindre er mer». Vi trenger ikke mer reklame, men mindre. Livet ville bli klart bedre med mindre reklame, for ikke å snakke om militærutgifter. Vi ønsker å reparere, ikke kaste. Vi taper ikke noe på at bilene varer i 30 år. I et system med alles kamp mot alle har vi et problem, men i et system som evner å fordele det samfunnsmessige arbeidet, har vi en gevinst. I fritid og i mer natur å nyte når kapitalismens utryddinger er stanset og reparasjonsarbeidet kan begynne.

Last ned artikkelen som pdf

  1. Takk til Hallvard Birkeland og Tom Rellsve for kommentarer og korrekturlesing av en tidligere versjon. De har ikke noe ansvar for det det endelige resultatet.
  2. https://aadnenaper.com/2020/11/13/vilje-til-forbruk-evne-til-produksjon/?fbclid=IwAR1puMCxChYC_0LMbpT4NoW1yhOmDDxRSpGExS1k5n5zTHZj82mTEoQF6C8
  3. https://www.ssb.no/energi-og-industri/artikler-og-publikasjoner/pa-vei-mot-gamle-hoyder
  4. Rekker overhodet ikke drøfte hvordan det kan foregå.
  5. Jeg bruker her begrepet naturødeleggende vindkraft for å markere at jeg ikke er mot vindkraft, tvert imot. Jeg er for vindkraft i urbane miljøer. Det danske naturvernforbundet har i flere tiår stilt krav om at vindturbinene skal plasseres langs motorveier – hvor naturen allerede er «ødelagt». Kommer tilbake til drøfting av vindkraft nedenfor.
  6. Lysbakken framhevet kampen på Hamarøy i sin tale på SVs landsstyremøte 21.11.2020, men sa ikke at SV ville stanse alt som kunne stanses, så ikke at naturmangfoldet er så viktig at mer naturmangfoldet vindkraft er helt uaktuelt. Ikke et ord om hvor SV var når Lista og Fosen ble bygd ut. Lysbakken prøver å balansere mellom de ihuga vindkrafttilhengerne og de ihuga vindkraftmotstanderne i SV. Men her finnes det ikke noen «tredje vei».
  7. Jeg skal ikke her gå inn i debatten om hvor fort roboter vil erstatte mennesker, bare antyde at det ikke går så fort som de mest optimistiske (pessimistiske?) anslagene, se https://www.idunn.no/pof/2020/01/robotene_og_arbeidsmarkedet for en drøfting av dette.
  8. For en rask innføring, se https://www.manifesttidsskrift.no/kostnadssyken/. På toppen av det hele er det et problem at slik statistiske sentralbyråer kategoriserer nye virksomheter så er det kanskje for få som blir kategorisert som industri. Produksjon av bøker, film, video er ikke industri, men produksjon av «informasjon og kommunikasjon». I dagligtale snakker vi om «filmindustri», men statistisk så ville en suksessrik norsk filmindustri ikke bidra til å oppnå dette 20% målet.
  9. SV skulle avskaffe fattigdom, slik det konvensjonelt blir målt, men det klarte SV sjølsagt ikke. Kan man avskaffe denne typen statistisk fattigdom i nyliberal kapitalisme, hvor borgerskapet er på full fart vekk fra de siste rester av klassekompromiss? Ikke var det klart hvordan fattigdom skulle avskaffes, ikke ledet SV de departementer og direktorater som skulle avskaffe den. I sin bok «Frihet sammen» har Lysbakken en kritisk drøfting av dette. Lærdommen er at folk ikke forlanger mirakler, enten den gjelder fattigdom eller industrireising. De vil ha en utvikling i riktig retning på basis av realistiske forutsetninger.
  10. https://www.agrianalyse.no/nyhetsarkiv/ukas-figur-industriens-andel-av-bnp-article1011-28.html
  11. For et kjapt innblikk i oljeinntektenes rolle, fra et helt konvensjonelt vekst-vekst-vekst synspunkt se: https://enerwe.no/eksport-eksportkreditt-fornybar/underskuddet-pa-handelsbalansen-uten-olje-og-gass-er-doblet-fra-2011-og-er-na-storre-enn-avkastningen-fra-oljefondet/379132, se også https://www.ssb.no/utenriksokonomi/artikler-og-publikasjoner/olje-og-gass-til-europa-sikrer-norges-handelsoverskudd
  12. Slike biler må ikke ha dagens kjempestore batterier. Alternativet er å legge strøm i, på, under eller over veibanen, slik at man bare trengte et lite batteri for å komme ut på hovedveier med strøm. Se ??? https://www.smartroadgotland.com, https://eroadarlanda.com og https://press.siemens.com/global/en/feature/ehighway-solutions-electrified-road-freight-transport for ulike teknologier som reduserer behovet for store batterier.
  13. Slike biler kommer sjølsagt, jfr lanseringen av Skoda Octavia som elbil, men den er fortsatt preget av mange av den tradisjonelle bilindustriens kosmetiske galskaper.
  14. Når farten går over 30-40 km/t så dominerer støyen fra dekkene og «suset» fra bilen over motorstøyen,
  15. Begrept er lånt fra Andreas Malms monumentale «Fossil Capitalism», Verso, januar 2016.
  16. https://www.carbonbrief.org/unpopular-but-tenacious-a-guide-to-the-uk-carbon-price-floor, bare for å gi et hint. En drøfting av EUs kvotehandelssystem, UK og Brexit osv. ville sprenge rammene for dette notatet fullstendig. Hadde Naper ofret et avsnitt eller to, så hadde det vært nok for å gi SVs politikk en helt nødvendig inernasjonal/europeisk dimensjon.
  17. Judit Shapiros «Mao’s War against Nature. Politics and the Environment in Revolutionary China” (2009) hører med til grunnskoleringen til enhver øko-sosialist.
  18. Se for eksempel https://tv.nrk.no/program/KOID20007820 (David Attenborough om artsutryddelse)
  19. Som påpekt innledningsvis, så er arbeidsprogrammet i en politisk spagat. Avsnittet om «Sirkulærøkonomi» inneholder – tolket positivt – mange av de synspunktene som jeg fremmer her – men samtidig går man for elektrifisering av sokkel, CCS på søppel, tredobling av industriens andel av BNP. Makan til politisk schizofreni skal en lete litt for å finne.
  20. En annen kjent måte å unngå priskonkurranse på er bilbransjens salg – ikke av bil med visse tekniske kvaliteter – for bilene er praktisk talt helt like, men å selge en «livstil», et selvbilde som grunnen til å velge et merke framfor en annen. Hva denne totalt meningsløse produktdifferensieringen koster av energi, ressurser og arbeidstid, i form av design, reklame, produksjon og lagerhold av en masse deler som er forskjellige bare av kosmetiske grunner – det finnes det ikke tall for, men det er store mengder det er snakk om.
  21. For en øyeåpner som man bør ta litt salt til, se https://www.youtube.com/watch?v=y916mxoio0E, hvor det kommende «sammebruddet» i dagens auto-industrielle kompleks blir beskrevet, om det kommer til å gå fort som Tony Sheba tror er ikke viktig.
  22. https://www.tu.no/artikler/vil-ha-turbiner-langs-motorveien/246220, https://www.dn.dk/nyheder/vindmoller-horer-ikke-hjemme-i-skovene/https://www.dn.dk/nyheder/gronne-organisationer-i-faelles-front-mod-kystnaer-havvindmollepark/
  23. https://www.youtube.com/watch?v=oAWMpxX60KM
  24. Denne viser forskjellen på horisontal møller og vertikalmøller. https://www.youtube.com/watch?v=RPcQLZ0xBAI. Denne viser potensialet til vertikalmøller når det virkelig er mye vindenergi: https://www.youtube.com/watch?v=fmC_jRqPFlE. Denne viser små vertikalmøller i urbane omgivelser: https://www.youtube.com/watch?v=Wlxz-KzebbQ
  25. En av mange youtube videoer som drøfter energitapet: https://www.youtube.com/watch?v=f7MzFfuNOtY
  26. https://www.tu.no/artikler/apner-ny-hydrogenstasjon-etter-eksplosjonen-i-sandvika-lekkasje-vil-ikke-fa-samme-konsekvens-forsikrer-eier/479831
  27. Et av mange pressoppslag når den forrige hydrogenhypen var i ferd med å gi seg.
  28. https://observer.com/2020/06/tesla-elon-musk-mocks-nikola-hydrogen-fuel-cell-electric-vehicle/
  29. Jfr. https://en.wikipedia.org/wiki/Agrivoltaic. Dette kan jeg for lite om, men jeg mener det fortjener å bli studert og diskutert.
  30. https://www.lofotposten.no/debatt/rodt-nordland-sier-nei-til-utbygging-av-havvind/o/5-29-600956, https://www.fremover.no/debatt/la-oss-bygge-hele-landet/o/5-17-755965

SVs grønn ny deal og karbonprisen

Anders Ekeland, Bærum SV. 26.4.2020

Anders Ekeland

Anders Ekeland

Dette notatet er utarbeidet etter bestilling fra SVs stortingssekretariat i november 2019. Ukjent av hvilken grunn kom det ikke med i det utsendte debattnotatet fra SV om Grønn ny deal, som i stedet inneholder et partsinnlegg om Grønn folkebonus / KAF der det argumenteres imot landsmøtevedtaket om klimatiltak fra 2019. Derfor legges dette notatet – som tar utgangspunkt i landsmøtevedtaket – ut offentlig tilgjengelig for interesserte SVere og andre.
Red. Les videre

Klimasviket

Trass alle intensjonane har dei globale utsleppa auka stadig raskare

Rune Skartstein, NTNUAv Rune Skarstein
Trykt i Klassekampen 12. februar 2020

Klimaendringar grunna utslepp av drivhusgassar var grundig påviste alt under Rio-konferansen i 1992. Derfor vart det der vedteke å opprette eit nytt FN-organ, Klimakonvensjonen, UNFCCC, sett i verk i mars 1994. UNFCCC skulle ha som oppgåve å «hindre farlege menneskeskapte inngrep i klimasystemet». Alle seinare «klimatoppmøte» i FN-regi er oppfølgingar av denne konvensjonen. Les videre