25. mai i år ble Økososialistisk Forbund er stifta. Det tok en del tid før vi i Økososialistisk Nettverk oppdaga nykomlingen. Men vi er både glade for at vi har fått selskap av kamerater med samme grunnsyn, og nysgjerrige på hva den nye organisasjonen står for. Hva er prosjektet deres?

Mye kan en finne ut ved å besøke nettstedet deres oesf.no, der en også finner navn og bilder av menneskene bak, og det politiske grunnlagsdokumentet.

Forbundet har jevnlige fagforum-møter der de tar opp et tema til diskusjon på hvert møte. Deretter er det vanligvis medlemsmøter med vanlige organisasjonssaker. Møtene foregår fysisk i Oslo, men er også tilgjengelige digitalt.

Vi ba leder i ØSF Marta Paciorkowska og sekretær Victor Opke om et intervju for å stille vår nysgjerrighet. Mange av spørsmålene går ut over hva som er nedfelt i vedtak i ØSF, så svarene må delvis leses som synspunkter fra to sentrale personer i organisasjonen.

Hvorfor starter dere Økososialistisk Forbund?

Marta: Økososialister i Norge er spredt på ulike organisasjoner, noe som gir dem mindre mulighet til å utgjøre en forskjell. Det er lett å gå i fellen og ty til eskapisme – som å flytte til et hus i skogen eller et kollektiv på landet – men dette er drømmer om individualistiske løsninger, ikke varige systemendringer. Det er spesielt en risiko når man føler seg alene om sitt økososialistiske syn, og dermed opplever at det er umulig å endre den politiske virkeligheten.

Personlig føler jeg både sorg og sinne, men jeg ønsker å bevare forstanden og håpet. Det er vanskelig å holde liv i håpet i en verden som står i brann, og som føles å være utenfor ens egen kontroll. Å organisere seg og handle er mine moralske forpliktelser.

Dessuten har Victor snakket om dette på en så engasjerende måte at det var umulig å si «nei».

Victor: For min del er det noe jeg har tenkt på i flere år: Det fins ingen organisasjon som driver miljøpolitikk utifra et sosialistisk ståsted. Likevel er kapitalismen problemet, men «ingen» sier det konsekvent og handler deretter.

Det ligger nær å tolke stiftinga av ØSF som uttrykk for en misnøye eller kritikk av de etablerte venstrepartiene Rødt og SV. Hva går i tilfelle misnøyen/kritikken ut på?

Marta: Klimakrisen er altomfattende; det er en total krise. Det er arbeiderklassen og de med færrest ressurser som betaler den høyeste prisen for denne krisen, men dette perspektivet mangler i stor grad i programmene til politiske partier som ellers smykker seg med internasjonal solidaritet.

Rødt ønsker for eksempel ikke at Norge skal fase ut oljevirksomheten. På landsmøtet i 2021 stemte partiet for å fjerne en sluttdato fra partiprogrammet. Det virker som om Rødt legger til grunn at klimaet og oljeindustrien kan sameksistere – men det kan de rett og slett ikke. Det ligger ingen logikk eller rasjonalitet bak dette. I stedet for å utarbeide konkrete strategier for en utfasing av oljen, og sikre at alle som jobber i olje- og gassnæringen får en verdig og rettferdig fremtid, ofrer Rødt klimaet på business unionism-alter.

Partiene kan være mer eller mindre antikapitalistiske, men jeg opplever at de i økende grad styrer unna de vanskelige spørsmålene og de langsiktige løsningene, for heller å fokusere på kortsiktige, populistiske gevinster. Når millioner av mennesker hvert år dør som følge av de ulike måtene klimakrisen kommer til uttrykk på, fremstår dette som både kortsynt og ufølsomt. Bryr vi oss ikke om den internasjonale arbeiderklassen?

Vi går glipp av mye når vi kun fokuserer på økende levekostnader, uten en grundig analyse av hva som er årsaken til dette. Å senke priser ved hjelp av subsidier er å behandle symptomene. Noen ganger ligger de mest rettferdige og sosialt ansvarlige løsningene faktisk ikke der populismen vil ha oss til å tro.

La oss se på SVs initiativ for å bryte opp «matbaronene». De hevder at matvarer kan bli billigere dersom vi innfører tiltak mot monopoler. Hvis vi isolert sett ser på de økende matvareprisene i Norge, virker det fornuftig å kjempe for å bryte opp matbaronene og undersøke mulige prissamarbeid. Men ser vi på prisutviklingen i Europa, ser vi de samme tendensene. Reitan Gruppen er tross alt ikke så mektig. Selv om monopoler ikke akkurat hjelper, er den egentlige årsaken til de stigende matvareprisene klimakrisen. Et eksempel fra Storbritannia: Siden 1984 har de samlet inn detaljerte tall over matproduksjonen i landet. 2026 er det dårligste året som er registrert – og det tredje året på rad med svært dårlige resultater. Spesielt kornavlingene har vært svake. Når det produseres mindre mat, mens etterspørselen forblir omtrent den samme, hvordan kan vi da forvente at prisene ikke skal stige? Land som Tsjad, Afghanistan, Frankrike og Polen har opplevd ulike former for ekstremvær som har redusert avlingene – og her snakker vi om alt fra korn til frukt og grønnsaker. Avlingene har blitt stadig mer uforutsigbare. Å bryte opp de norske matvaregigantene vil ikke få mer mat til å dukke opp fra lufta.

Victor: Det er mye jeg vil kritisere Rødt, som jeg er medlem av, og SV for. Men for meg er ikke ØSF et direkte uttrykk for misnøye med partia. Jeg tenker heller at ØSF kan fylle ei anna rolle – partia er bundne av at de prøver å få mulig valgoppslutning og jobbe parlamentarisk, og derfor er det vanskelig for dem å komme med radikal systemkritikk og politikk. En (sosialistisk) miljøorganisasjon trenger ikke ta slike hensyn, og kan mer uhindra fronte og agitere for kapitalismekritikken, vekstmotstanden osv.

Plattformen deres er holdt i generelle ordelag, og ingen omstridte dagsaktuelle saker på venstresida har fått plass i programmet. Hvorfor har dere valgt å definere dere så generelt? Har dere ikke ambisjoner om å påvirke aktuelle saker i dagskampen?

Marta: I 2026 må man ha større ambisjoner enn å påvirke dagskampen. Vi trenger en sterk kulturelt skifte i Norge, ikke enda en organisasjon som bare skal ha meninger om aktuelle saker gjennom innlegg i venstrevridde aviser eller sosiale medier. Å ha meninger om alle dagens hotteste saker er jobben til et politisk parti, og ØSF har ingen lyst til å bli et parti. ØSF ble stiftet for mindre enn et halvt år siden, og vi har først og fremst fokusert på skolering av våre medlemmer. Man må ha en god nok forståelse av materielle forhold i forskjellige økonomier før man kommer med krav eller foreslår strategier. Men i sin kjerne er ØSF en sosialistisk motvekst-organisasjon.

Victor: Når vi snakka om å starte opp, landa vi på at det var bedre å lande på en enkel (foreløpig) plattform som sier noe om prinsippa våre, heller enn å bruke masse tid på en detaljert platform. Tanken er at plattformen vi har nå er nok til å tre fram som organisasjon og begynne å bygge oss opp, og at vi etter hvert, trolig til neste år, diskuterer oss fram til noe mer omfattende.

Prinsipprogrammet inneholder en formulering om at ‘omstillingen krever mer enn et oppgjør med klassekampen’. Samtidig heter det at ‘Økososialisme er klassekamp. […] Krisa er underklassens kamp.
Hva slags oppgjør med klassekampen er det dere sikter til?

Victor: Kanskje litt kronglete formulering, men: Oppgjøret med klassekampen er den «standard» sosialismen, altså at vi avskaffer klassesamfunnet og derav klassekamp. Men sosialisme er ikke automatisk miljøvennlig. Altså må vi også bevisst ordne sosialistiske samfunn til å eksistere innafor planetens tålegrenser.

Marta: Nettopp det som Victor sa: det er ingenting iboende i arbeiderklassen som gjør den miljøvennlig. Det finnes tenkere på venstresiden som tror på en kommunisme preget av overflod av ting, der teknologiske fremskritt har frigjort menneskene fra arbeid. Et slikt system tar ikke hensyn til den materielle virkeligheten og vil like fullt ødelegge jorden.

Programmet slår fast at et et økososialistisk samfunn må ha støtte fra et bredt flertall av folket, og at alle demokratiske friheter skal ivaretas eller utvides. Dere slår også fast at materialstrømmene må drastisk ned, dere går inn for motvekst, og dere peker på at det globale nord er den historiske og kumulative kilden til klima- og naturkrisa. Hvilke strategier kan sikre brei støtte i folket til en nødvendig rask omstilling i denne retningen?

Marta: Det er et godt spørsmål som jeg ikke har et godt svar på. Slik jeg ser det nå, må vi synliggjøre og gjøre håndgripelige de materielle konsekvensene av den norske økonomien. Norge er det tredje landet jeg har bodd i (forhåpentligvis det siste), og ingen andre steder i Europa lever folk på et slikt nivå. Jeg ønsker selvsagt ikke å individualisere ansvaret for klimakrisen ved å snakke om personlig forbruk. Men som samfunn forbruker og kaster Norge en problematisk stor mengde ressurser. Mye av dette forbruket mener jeg stammer fra kulturelle normer og en hyperindividualisert livsstil – en livsstil der konsekvensene stort sett er usynlige. Dette vil jeg kalle systemiske problemer. Jeg skulle ønske at vi kunne skape visjoner for en fremtid basert på «offentlig velstand», der vi kan oppnå mer felles gode med en brøkdel av ressursene vi bruker i dag. Å utforme en strategi som raskt kan føre oss dit, vil ta tid.

Victor: Til syvende og sist tror jeg ingen har gode svar på dette, og at en del av ØSFs jobb er å finne ut av nettopp dette. Helt overordna tror jeg at vi må klare å legge fram et prosjekt som gir et samfunn som både er innafor planetens tålegrenser og som samtidig er langt bedre enn det samfunnet vi lever i i dag.

COP-prosessen later til å være stadig mer dominert av fossile interesser og sensur- og lobby-verktøy. Hvordan ser dere på COP, og mener dere økososialister bør arbeide for særskilte krav overfor COP? Har miljø- og klimabevegelsen stilt nødvendige og riktige krav til COP?

Victor: COP er et langt lerret å bleke, men personlig tror jeg det er riktig å se på COP som en politisk kamparena. Og derfor tror jeg, litt kynisk sagt, at det er liten vits i at vi økososialister bruker mye tid der før vi er en stor nok maktfaktor til å få noe gjennomslag. Og en slik situasjon er vi langt unna.

Marta: Jeg er enig med Victor, men jeg synes ikke det er noe kynisk ved at vi økososialister ikke prioriterer COP som arena. Jeg mener ressursene våre kan brukes bedre på et mer lokalt nivå. Jeg ser det ironiske i å ønske å bidra til å avvikle kapitalismen – et globalt system – samtidig som man velger å stå utenfor en global begivenhet som COP. Men det er nettopp på grunn av sin globale karakter at COP mister sin slagkraft, ettersom det sjelden kommer noe bindende ut av det – all den tid oljeproduserende nasjoner blokkerer ethvert meningsfullt tiltak.

Er nasjonale eller internasjonale avgifter på fossile brennstoff nødvendig? Hvordan kan de i tilfelle bli godtatt av ‘et bredt flertall i folket’?

Victor: Innafor borgerlige politiske rammer, hvor vi fremdeles lever under markedets åk, tror jeg det kanskje er nødvendig. Jeg er ikke sikker på hvordan man vinner aksept, men har en tanke om at vi bør innrette samfunnet slik at arbeiderklassen (altså det brede flertallet) skjermes – f.eks. ved å fjerne fossilavhengigheten.

Hvordan vil dere arbeide for å få en nødvendig rask slutt på utvinning og forbrenning av fossile brennstoff? Hvilke krav bør fremmes som kan samle økososialister – og være effektive for å redusere fossilforbrenningen i dagens situasjon?

Marta: Jeg ser ikke noe klart, enkelt krav som kan forene oss alle akkurat nå. Men dette kan endre seg i fremtiden. Vi kunne samles om et tilsynelatende enkelt krav: å stanse oljeutvinningen. Men hvis vi gjør dette isolert – uten en klassebevisst strategi for hva som skal komme i stedet – risikerer vi å overlate styringen til kapitalen. De materielle realitetene er nemlig slik at olje, kull og gass ikke bare brennes, men også bearbeides til produkter som inngår i nesten alle grener av vareproduksjonen – fra det åpenbare (drivstoff, emballasje, klær) til det mindre åpenbare (vitamintilskudd). I et slikt scenario vil overgangen bort fra olje bli urettferdig og fremmedgjørende. Men dette er et problem vi må begynne å løse, for jo lenger vi venter, desto færre muligheter vil vi ha.

Victor: Økososialisme eksisterer ikke i dag som politisk kraft. For min del er et av hovedformåla med å stifte ØSF å samle det som fins av økososialister og bygge opp økososialisme som politisk kraft. Først da kan vi begynne å snakke om krav.

Hvordan ser dere på dagens krav om billig diesel fra krefter både til høyre og venstre?

Marta: Det er en bortkastet mulighet. En krise er det beste tidspunktet for å prøve drastiske løsninger som gir varig endring. Det er svært skuffende at Norge i stedet for å, slik andre land har gjort, investere tungt i offentlig transport og fornybar energi og finne ut hvordan man bedre kan knytte sammen områder der folk er avhengige av biler, har valgt en løsning som bare gagner noen.

Diesel er et produkt av oljeutvinning. Det er en begrenset ressurs. Ikke-fornybare ressurser bør tas nøye vare på. Økonomier rundt om i verden trenger tid til å bevege seg bort fra fossilt brensel, og dette må skje lenge før oljen tar slutt.

Victor: Personlig tenker jeg det ikke er overraskende at arbeiderklassefolk som er avhengige av bil vil ha billig drivstoff. Reelt sett er man strukturelt bundet til transportmiddelet, og det er ikke et så personlig valg som det kan se ut som. Det ser ut til at Rødt og SV famler i møte med dette. Det de etter mitt syn burde gjort er å utnytte krisa og komme med et program for omstilling av transportsystemet som samtidig ivaretar og forbedrer arbeiderklassens (eller «folk flests») bevegelsesfrihet.

Trenger Norge økt utbygging av elektrisk kraft? Hvor kan den i tilfelle hentes?

Victor: Jeg skal være litt vrang og si spørsmålet er feil stilt. Vi sosialister bør ikke bruke nasjonen som ramme, men klassepolitikk. Spørsmålet bør være hvor mye strøm trenger vi, arbeiderklassen, for å leve godt, og hvor mye trenger vi for å produsere det vi (i fellesskap bestemmer at vi) trenger? Slik sett er det godt mulig «vi i norge» har nok fornybar strøm. Så er spørsmålet i hvordan vi bør ordne strømsystemet med arbeiderklassen i de nærliggende landa, og da er det kanskje ikke like enkelt.

Marta: Jeg er enig med Victor i at dette er feil spørsmål å stille. Det mer relevante spørsmålet å stille er: Hvor mye strøm kan Norge bruke uten å gå utover sin andel av planetens grenser, og bruke det som grunnlag for å definere hva strøm skal brukes til.

Hvordan ser dere på Norgespris, eller andre foreslåtte prismodeller for strøm?

Marta: Individuelle handlinger som å kjøpe en varmepumpe eller installere solcellepaneler er nå mindre attraktive for enkeltpersoner. Men fundamentalt sett er det staten og kommunene som bør ta tak i problemet, ikke enkeltpersoner.

Kjernen i problemet som Norgespris prøver å løse er: Vi har en urettferdig tilgang til fordeler fra strømproduksjon i Norge. Noen kommuner tjener mye penger på vannkraft, mens andre kommuner som den samme elven renner gjennom ikke gjør det. Alle innbyggere i Norge betaler prisen på en eller annen måte, uavhengig av om de har Norgespris eller ikke.

Victor: På medlemsmøtet vi har 17. November skal jeg ha ei innledning om strømpris, så dere får komme der ;). Men kort sagt så mener jeg vi også her må anlegge et klasseperspektiv: Vi bør ta nødvendighetsvarer av markedet, og strøm er en nødvendighet i dagens samfunn. Men dette gjelder selvsagt bare arbeiderklassens (husholdningenes) forbruk. Kapitalens strømforbruk kan godt være dyrt.

Økososialistisk Nettverk har eksistert i over ti år, og har prioritert å arbeide for økte karbonavgifter som betales tilbake til folket med et flatt beløp til alle innbyggere. Hvordan ser dere på slike løsninger, både for fossile brennstoff og for elektrisk energi?

Victor: KAF og lignende er det sikkert ulike meninger om i ØSF. Jeg er nok skeptisk til at pristiltak er veien å gå, sjøl med KAF. Jeg foretrekker heller direkte inngripen i produksjonen, og at forbruk – hva man kan forbruke – blir et politisk heller enn et atomisert individuelt spørsmål.

Marta: Jeg tror jeg er enig med Victor her i at fokuset bør ligge på å begrense produksjonen, heller enn å stimulere til bruk.

Hva mener dere om karbonfangst og lagring?

Marta: Etter min forståelse: en drøm, akkurat som kald fusjon, datasentre i verdensrommet og carbon offsets. For det første er de materielle realitetene som kreves for å lagre og fange karbon i en stor nok skala ikke gjennomførbare. Innsatsen som kreves for å fange opp all den CO2-en vi har sluppet ut igjen er ufattelig stor. For det andre er disse teknologiene grønnvasking. For det tredje må vi fokusere ressursene på å kutte utslippene så raskt som det er solidarisk mulig. Slike teknologier er bare distraksjoner. Kanskje gir de mer mening i framtida.

Victor: Slik jeg har forstått det er det en teknologi som i det store og hele ikke virker, og som har som fremste funksjon å være et veldig suksessfullt propagandaverktøy for fossilkapitalen.

Har du synspunkter, send oss gjerne et innlegg!