Et realistisk og sannferdig bilde av klimatrusselen hadde liten sjanse da Fredrik Solvang framsatte sitt utvalgte  knippe med påstander om klimatrusselen i Debatten på NRK1 1. desember. Til dette showet hadde han invitert tre unge klimaaktivister og  tre forskere til å dømme påstandene som sanne eller usanne.

Karsten Vedel Johansen tar en oppklaring:

Makan til oppstylta og falsk problemstilling som i dette programmet skal man lete etter. En rein stråmann. Hele programmet var et demagogisk trick. Hvem har framsatt de fjollete postulatene programlederen diska opp med? Ingen ble sitert konkret, for ingen finnes, nesten alt var fritt oppdikta til anledninga. Ingen seriøse klimavitere jeg kjenner har sagt noe slikt, og i medier har jeg ikke sett slike påstander, eneste unntak er useriøse folk på youtube ol. som ikke er forskere, men sjøl de snakker ikke så utrolig tydelig dumt, de er gale, men mer raffinerte. Dette var slikt sveipende sludder som jeg ofte har måttet korrigere og kommentere i dårlige elevbesvarelser som lærer i geofag, geografi og naturfag i videregående skole gjennom over tretti år.

Dette programmet bekrefta enda engang Georg Johannesens gamle utsagn fra syttitallet om at “hvis jeg deltar i en debatt i radio eller TV, hvem er min hovedmotstander? Ordstyreren, det er ham som bestemmer agendaen”.

Utlippene ned i Vesten, produksjonen flyttet til Kina

Skandalen var utover den revolverjournalistiske settinga mest mainstream-økonomen Snorre Kverndokk (som jeg mistenker for å være en av opphavsmennene til programideen): han aner liksom ikke at grunnen til at USAs og en del vestlige lands CO2-utslipp er gått litt ned eller (mest) stigninga bremset noe, er at Kinas, Indias osv. øker desto mer, *fordi det meste av den vestlige industriproduksjonen er om- og nylokalisert dit siden syttitallet*. *Totalen av CO2 i atmosfæren (troposfæren) øker raskere enn noensinne, et faktum programmet fortiet helt.*

Et annet faktum som som vanlig ble ignorert: *fordelinga mellom fossil og ikke-fossil energibruk var i 1975 åttifem pst. mot femten pst. Idag (2021) er den det samme, mens det totale energikonsumet er mangedobla!* Ligner det en framgang i omstilling vekk fra fossil energi? Ikke bak på en lillefingernegl. Det er komplett useriøst å ikke nevne dette faktum. Men denne sannheten er så ubekvem, at den i praksis er unevnelig i en nåtidig offentlighet, ikke minst i det verdensledende klimaignorantlandet “Norge”= medieGnore (ifølge ferske undersøkelser kun overgått i fornektelse av klimaproblemet av USA og Saudiarabia mfl. andre oligarkiske petrostater).

“Netto null”

Et annet typisk eksempel: ledende økonomer påstår at det kun vil koste en pst. eller så av det globale BNP med to graders global oppvarming “fordi det meste av økonomien foregår innendørs” (sic! Dette er ikke noe jeg finner på, det er et sitat fra en Nobelprisvinner – Nordhaus…han aner åpenbart ikke at mat, vannforsyning, vindmøller, hustemperaturer, transport osv. osv. avhenger av vær og vind, han har reint matematisk-“økonomisk” abstrahert seg vekk fra dette). Dette vrøvlet ble i kveld indirekte gjentatt av Snorre Kverndokk, nemlig i form av påstanden om at det kun vil koste en til to pst. av det globale BNP å omstille til “netto null” (i seg sjøl et svindelaktig uttrykk, det forutsetter teknikker for fjerning av CO2 fra atmosfæren som ennå ikke engang er på tegnebrettet).

Det vi kan lære av dette er at vi alltid må være konkrete og presise. De unge representantene var ikke det tilstrekkelig, og alt for lette å imponere, sjøl om de ikke lot seg vippe av pinnen, noe som var imponerende. Men var de representative? Var forskerne det? Jeg kjenner en del som ville svart annerledes. Dag O. Hessen (biolog) sa mest riktige ting, men med noe for unnvikende betoning. Bjørn H. Samset (partikkelfysiker og ekspert på strålingsfysikk) snakket mer om ting han ikke har greie på: han snakket om at død vegetasjon som ligger i tinende permafrost ved å råtne vil slippe ut metan. Det er vrøvl. Ved forråtnelse som skjer under tilgang på oksygen, råtner plantematerialer, men da slippes det ut CO2 og ikke metan (nemlig ved celleånding). Det er når dødt plantemateriale brytes ned av bakterier som arbeider *uten tilgang på oksygen* (dvs. under vann, som det vil skje typisk ved tining av isrik permafrost i de svære myrområdene i Sibir og Canada) at det slippes ut metan (CH4). Dette vet sjølsagt biologen Hessen, som har skrevet en glimrende populærvitenskapelig bok om karbonkretsløpet (“C”), men han kunne jo vanskelig korrigere det i den gitte settinga hvor “de vitenskapelige ekspertene” skulle framstå som en monolittisk enig “sannhetsfront” overfor “de naive og lurte ungdommene”.

Synkende albedo i Arktis

Ingen nevnte det mest alvorlige som er kombinasjonen av raskt minkende havisdekke i Arktis, synkende albedo (åpent hav reflekterer kun tjue-tretti pst. av innkommende stråling, mens snødekt is reflekterer sytti til nitti pst., resten absorberes og energien går til oppvarming av havets overflatevann) varmere hav på de grunne områdene særlig på Sibirs brede kontinentalsokkel og dermed tinende undersjøisk permafrost. Her er det for flere år siden konstatert at det siger ut metan fra “huller” i denne grunne permafrosten – som er danna når disse områdene i istida var tørrlagte fordi verdens havnivå pga vannet bundet i de store isdekkene over Nordamerika og Nordeuropa mv. var over hundre høydemeter lavere. Områdene lå dermed under tørre luftmasser som hadde en middeltemperatur flere titalls grader under frysepunktet og ga veldig lite snønedbør, og ble derfor raskt preget av dyp tele året igjennom (intet eller kun tynt snødekke ga stort varmetap fra bakken). Da havet trengte inn over disse sokkelområdene igjen i slutten av istida, hadde havvannet en middeltemperatur på rundt halvannen grad under null grader C (havvann med saltholdighetspromille som i Polhavet fryser ikke før ved temperaturer under dette, saltet fryses under prosessen ut og ned under den nydanna havisen i små loddrette “rør”strukturer med ekstrem “saltlake”, sk. brines, stor massetetthet. Inuittene kunne smelte havis til drikkevann: den er fersk), og permafrosten ble derfor bevart under havet. Nå er deler av dette havvannet på kontinentalsoklene i Arktis ved å nå årsmiddeltemperaturer over null fordi det er isfritt stadig større deler av året, slik at den undersjøiske permafrosten under dette vannet begynner å tine ovenfra.

Hessens utsagn om smelting av Grønlandsisen var noenlunde korrekte, Samsets var mest feil, ingen av dem har glasiologi og istidshistorie som forskningsfelt og de har med respekt å melde ikke noe videre greie på det (mitt hovedfag omfatter bl.a. permafrost, istider og glasiologi).

Det av programlederen Solvang oppkonstruerte postulatet om sju meter havstigning – ingen har påstått at dette kan skje brått sjøl om noe slikt på slutten av nittitallet ble brukt som effekt i den typiske amerikanske katastrofefilmen “The Day After Tomorrow” som utløser av en ny istid på få dager… det reine nonsens vitenskapelig sett, noe utallige påpekte den gang) forutsetter smelting av hele Grønlandsisen, noe som så vidt vites ikke har skjedd de siste minst tre millioner år (mer enn hele kvartærtida, isen antas å ha begynt å dannes for rundt fjorten millioner år siden, etter at stredet mellom Nord- og Søramerika ble lukka av kontinentaldriften, slik at “Golfstrømsystemet” oppsto, hvilket økte nedbøren i Nordatlanten sterkt).

Vestantarktis

Ingen nevnte med ett ord den virkelig store usikkerhetsfaktoren i havstigninga, som er særlig Vestantarktis’ isshelfer (Pine Island Glacier, Totten glacier mfl.) som nå i de siste årtiene har begynt å smelte fra undersiden pga varmere havstrømninger som trenger inn rundt Antarktis under overflatevannet. Dette truer på sikt – hvor fort er høyst usikkert – med å destabilisere store deler av Vestantarktis, hvor storparten av breisen ligger på fjellgrunn under havnivå, presset ned av islasten. Shelf-isene (isbremmene) “henger” grunnstøtt på grunnere forankringssoner (svarende til de fjordtersklene vi kjenner fra norske fjorder – som jo i istidene ble gravd ut av tilsvarende men mye mindre isstrømmer enn de antarktiske) i fronten av isstrømmene. Hvis isen der flyter opp fra forankringa fordi shelfene tynnes ut (det skjer når istykkelsen er under nitti pst. av havdypet jvf. massetettheten av is på 0,9 ift vann), vil de begynne å “surge” ut pga trykket fra isstrømmene i bakkant/i innlandet. Faren for dette ble konstatert allerede i 1978 av glasiologen John H. Mercer i en berømt artikkel “West Antarctic ice sheet and CO2 greenhouse effect: a threat of disaster” basert på gamle bunnsedimenter han oppdaget, som viste at mye av Vestantarktis hadde vært isfritt i forrige mellomistid for 125000 år siden, og er siden omfattende bekrefta. Det seks til ni meter høyere havnivået i forrige mellomistid (Eem, oppkalt etter en myr i Nederland med viktige pollenfunn fra denne milde perioden) hvor middeltemperaturen var rundt en grad høyere enn nåtidas (som igjen er en komma en grad over førindustriell middeltemperatur) pga at jordas bane rundt sola lå litt annerledes, skyldtes med all sannsynlighet for langt det meste Vestantarktis, det viser bl.a. borekjernene fra Grønlandsisen (videoforelesning for noen år siden av den ledende danske glasiologen Dorthe Dahl-Jensen fra Niels-Bohr-Instituttet), den var intakt i nesten hele sin lengde og bredde i denne perioden, men noen få hundre meter lavere i et par tusen år, og kan maks ha bidratt med en snau meter til havstigninga i Eem.

Ingen nevnte heller den virkelig store og antakelig mer akutte klimatiske usikkerhetsfaktoren som er endringer i det globale vindsystemet og særlig sommermonsunen i Sør-Asia (som gir nedbøren der). Data (løss – steppestøv fra Sentralasia mv.) fra for rundt tolvtusen år siden i borekjerner fra Grønlandsisen (den danske glasiologen J. P. Steffensen mfl. 2012) viser at det globale vindsystemet under den naturlige oppvarminga da i slutten av istida (bl.a. etter Yngre Dryas kuldeperioden) – en oppvarming som gikk mye langsommere enn den i nåtida, det vet vi fra forholdet ml. oksygenistoper i breisen – brått ble lagt helt om på så kort tid i et tilfelle som mellom et og tre år, i et annet mellom ti og tretti. Skulle en lignende omlegging inntreffe nå, ville det få enorme og uoverskuelige konsekvenser for matproduksjonen og leveforholdene for et par-tre milliarder mennesker minst. Om dette kan skje og når, kan per idag ingen vite sikkert, meg bekjent har ingen forska konkret på denne problemstillinga.

Arktis og Amazonas ikke lenger karbonsluk

Om matproduksjonen var begge (Samset og Hessen) bortsett fra dette noenlunde på riktig kurs, men Hessen kom med noe svært usikkert og tvilsomt om at “Sibir kanskje kan øke kornproduksjonen”. Det kan Sibir jo ikke før mye av permafrosten er tint (den er opp til en kilometer tjukk og det tar uansett århundrer og vil få uhyre dramatiske følger for klimaet, jvf. metanutslipp omtalt ovenfor her) med alt hva det fører med seg, og ikke hvis tørke og skogbranner brer seg, hvilket er overveldende sannsynlig ifølge rådende forskning. Nåværende omfang av skog- og torvbranner er større enn på minst titusen år ifølge ny forskning, de ulmer ofte i bakken gjennom vinteren, i årtusener gammelt organisk materiale. Det kan Sibir heller ikke hvis det der skal plantes skog som skal absorbere CO2 og sikre “netto null” osv. Det hele henger ikke på greip. Per idag er Arktis ved å gå fra å være et netto karbonsluk til å være det motsatte, i likhet med Amazonas. Vi vet også fra annen forskning at økt CO2-nivå i atmosfæren medfører at vegetasjon og jordsmonn tar tar opp og lagrer mindre, og at havets evne til oppløsning av CO2 synker med økende temperatur. Det ble heller ikke nevnt – men Hessen er ikke uvitende om det. Hvorfor sa han det ikke?

Men folkens: vi må lære oss og ungdommen dette konkret, ingen her er sikkert uenige i det. Aldri komme med sveipende generaliseringer og løse postulater, det tjener kun klimaignoransen og fossillobbyen. Vi har mektige motstandere, vi lever i en petrostat hvor flertallet tror på (velger å tro på) Torbjørn Egner og barnehagefrøken Ørna Solberg i NRK, fordi de tror de må tilbake til Middelalderfattigdom hvis olja ikke pumpes opp. Realsituasjonen er nærmere den omvendte, og den nåværende livsform kan uansett ikke opprettholdes, og det er ingen katastrofe, men en befrielse.