Kategoriarkiv: Enkeltforslag

SVs PP: Helhetlig forslag til kapittel “Sikkerhet”

Anti-imperialisme, freds- og forsvarspolitikk

SV har alltid støttet kampene mot kolonialisme, for folkenes frihet og for retten til nasjonal selvbestemmelse. Selv om de fleste landene er blitt avkolonisert, er det fortsatt altfor mange undertrykte etniske minoriteter og nasjoner. Globalt er kolonialismen blitt erstattet av et kapitalistisk verdenssystem med stormakter som rivaliserer om økte markedsandeler for ‘sine’ kapitalister. De rivaliserer dessuten om større tilgang til – og forbruk av – jordas lagerressurser, med enorme miljø-ødeleggelser og klimautslipp som følge. Stormaktene kapper også om sterkest mulig militær kontroll av strategiske land- og sjøområder. Verdens folk har grunnleggende felles interesser av å bekjempe kapitalismen og den imperialistiske stormaktsrivaliseringen. SV må alltid ta utgangspunkt i den grunnleggende solidariteten mellom verdens folk mot undertrykkende herskere i alle land. SV bekjemper all imperialisme – enten den er nordamerikansk eller russisk, europeisk eller russisk.

Denne politiske uavhengigheten av alle imperialistiske makter er det «tredje standpunkt». I Norge betyr det å melde Norge ut av NATO – helst i lag med andre medlemmer av NATO. I første omgang betyr dette en kamp for at Norge skal signere atomvåpenforbudet, en kamp for at NATO ikke skal ha en førsteslagsdoktrine, en kamp mot NATOs kriger «out-of-area», en kamp for at Norge og NATO tar initiativet til og går foran i en gjensidig nedrustningsprosess i hele verden. Men NATO er styrt fra Washington gjennom de vestlige militær-industrielle kommandokjedene. NATO blir aldri en demokratisk medlemsorganisasjon. Å «påvirke» NATO innenfra med det målet å endre NATOs imperialistiske karakter er ingen realistisk strategi.

Et viktig ledd i fredsarbeidet er at Norge må ha et defensivt territorialforsvar. Den beste måten å forsvare Norge på er å gjøre det politisk umulig for stormakter å invadere Norge fordi dens egen befolkning vil motsette seg dette. En minimumsbetingelse for en slik fredspolitikk er at andre imperialistmakter ikke har baser på norsk jord og har minst mulig kontroll over det norske forsvaret.

Kampen for å få et flertall for å melde Norge ut av NATO er ikke avhengig av at det finnes et alternativ. Det er helt mulig å kjempe for at Norge har en alliansefri politikk på linje med Sveits og Østerrike i dag og Finland og Sverige før 2022. Men hvis det i et eller flere NATO-land skulle komme politiske krefter til makten som vil bryte med NATO, som vil føre en langt mer uavhengig, anti-imperialistisk politikk, må SV arbeide for at Norge allierer seg med disse kreftene og bygger opp et reelt, sikkerhetspolitisk alternativ av stater som står på et «tredje standpunkt».

Forslagsstiller: Einar Braathen, Anders Ekeland

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost 

 

SVs PP: Nytt forslag til kapittel “Økonomi”

SVs prinsipprogram – forslag til endring av «Økonomi»:

Den økonomiske politikken må i likhet med politikken på alle andre områder ha som mål å beholde et mest mulig stabilt klima og redusere tapet av natur. Skal en slik helt nødvendig omstilling være mulig må politikken være sosialt rettferdig og den må erstatte alles konkurranse med alle med en økonomi hvor vi i felleskap produserer for våre nødvendige behov, ikke for profitt.

Konkurranse skaper økologisk krise, monopol og ulikhet

Det som kjennetegner kapitalismen, er stordriftsfordeler. Det skaper en evig kamp om markedsandeler fordi en tjener mest på den siste enheten som blir produsert. Dermed får en ikke bare mest profitt ved å øke produksjonen – en kan også senke prisene og utkonkurrere de andre. Den som har mest profitt kan også bruke mer ressurser på reklame, forskning og utvikling, tiltrekke seg den beste arbeidskraften ved bedre lønninger. Kapitalismens grunnlov er at konkurranse skaper «monopol», i praksis en situasjon med en håndfull av storprodusenter og en rekke små og mellomstore bedrifter. Hvis det ikke hadde vært teknologisk utvikling så hadde vi hatt monopoler. I dataalderens første tiår var IBM «monopolist» med stormaskinteknologi, som så ble utfordret av DEC, Norsk Data og andre mini-maskiner, som igjen ble utfordret av små, «søte» garasjefirmaer som Microsoft og Apple. Det finnes derfor ikke noen form for rettferdig konkurranse som skape en myriade av små produsenter uten markedsmakt. Det ville heller ikke være effektivt. De små bedriftene som ble dominerende giganter vant markedsandeler fordi de hadde en bedre teknologi, kunne produsere bedre, mer og billigere i en positiv tilbakekoblingssløyfe.

Konkurransens «alles kamp mot alle» skaper et evig jag etter lavere kostnader, på råvarer som arbeidskraft. Dermed blir lønnskrav og miljøkrav noe kapitaleierne med nødvendighet kjemper mot. Produksjon flyttes til land med billigere arbeidskraft og svakere klima- og miljøkrav.

En kan ikke skape rettferdig konkurranse ved å regulere markeder, men det er likevel veldig viktig å arbeide for øko-avgifter og øko-standarder. Ingen øko-avgift eller regulering vil være teknologinøytral, for noen bedrifter, for noen produkter vil det være lettere å tåle slike reguleringer. Noen firmaer vil dermed styrke sin konkurransekraft og utkonkurrere andre, noe som øker deres markedsmakt.

Kampen mot dominerende bedrifter, i ITK næringen, i detalj- og engroshandel (kjededannelse) med tradisjonelle konkurransetilsynstiltak som oppsplitting og tvangssalg har vist seg å ha veldig liten effekt. Økososialisters svar, vår hovedstrategi er å sosialisere slike gigantbedrifter og innføre arbeidermakt i dem. Sosialisering innebærer at felleskapet ved staten eier alle alt areal, alle ressurser, all samfunnsmessig infrastruktur og delegerer ulike grader av eiendoms og/eller bruksrett til ulike felleskap. SV ønsker for eksempel å sosialisere dagligvarekjedene, oppheve konkurransen mellom dem for å unngå at krav til lønns- og arbeidsforhold, økologiske standarder osv. blir svært vanskelige å innføre fordi den forrykker konkurranseforholdene. En slik sosialisering er viktig for å forhindre overetablering, forhindre ressursødende reklamekriger, for å kunne fordele alle produktive framskritt i form av kortere og bedre arbeidshverdag. Innenfor felles økologiske retningslinjer bør det være stort rom for lokal tilpassing og kreativitet. Hvilken grad av desentralisert arbeidermakt som er best er en løpende diskusjon i forhold til øko-teknologiske endringer som det helt sikkert vil være mange av. En slik sosialisering er vesensforskjellig fra den «planøkonomien» som fantes/finnes i en kommandoøkonomi. Den hadde ikke til hensikt å produsere for folks behov på den økologisk mest effektive måten, men en rask industrialisering med utgangspunkt i et overskudd fra landbruket fremskaffet ved tvang. Derfor var disse økonomiene preget av overinvestering i tungindustri og tvangskollektivisering som fratok folk makt og ressurser. Dette var stikk i strid med forslagene om mer demokratisk planøkonomi, med mer arbeider- og bondemakt, hvor en positiv tilbakekobling mellom utvikling av forbruksvareindustri/tungindustri for å få til et frivillig bytte mot landbruksvarer var den sentrale mekanismen i planøkonomien.

I noen bransjer, spesielt IKT baserte tjenester er stordriftsfordelene, være enorme. Når et program først er utviklet, er det praktisk talt gratis å lage nye eksemplarer. I mange tilfeller har vi her «naturlige monopoler», det gjelder spesielt sosiale medier, verden trenger ikke mange hundre ulike Facebook-lignende plattformer, vi vil ikke ha 100 forskjellige operativsystemer, tekstbehandlere og regneark. Vi vil ikke og kan ikke ha markeder preget av mange små aktører slik som den borgerlige økonomiske ideologien hevder at er idealet. SV mener at Internett tilhører menneskeheten og at i dagens stormaktsdominerte verden bør styringen med Internettsgrunnstruktur overtas av FN. FN bør tilby en ikke-kommersiell sfære/plattform for sosiale medier og handel hvor brukerne kan være sikre på at de ikke blir overvåket eller at deres personlige data blir gjort til en vare for å kunne selge reklame. FN er langt fra den formen for styring en vil ha når økososialismen har seiret i hele verden, men ville være et klart framskritt i forhold til dagens situasjon.

Den norske økonomien er preget av at viktige næringer er lokalisert utenom de administrative sentra. Siden kapitalismen i sin natur er et sentraliserende system, globalt, kontinentalt, nasjonalt og lokalt så ser vi alle land at hovedstadsregionen og noen få andre storbyregioner blir en supermagneter som suger til seg arbeidsplasser og dermed også folk. Det går svært ofte en verdistrøm, et ulikt bytte mellom sentrum og periferi. De som produserer aluminium, fisk og korn tjener langt mindre enn de som produserer administrasjon, og bare en brøkdel av de som produserer spekulasjon. Det det er en viktig grunn til at alle «vil» til pressområdene.

For boligmarkedet har dette den konsekvens at det alltid er høy etterspørsel og høye priser i sentrale strøk og langt lavere etterspørsel/priser i periferien. En kan ikke bygge seg bort fra stadig høyere priser i sentrale strøk. Siden etterspørselen alltid er høy vil det å bygge tettere, mindre og dårligere ikke ha noen merkbar effekt på prisene, bare øke profitten. Det viktigste virkemiddelet en har er å føre en meget restriktiv arealpolitikk i pressområdene. Her må en ikke legge til rett for flere arbeidsplasser og boliger. Det vil bare føre til at man bygger ned de grønne områdene i sentrale strøk og tømmer distriktene for arbeidsplasser og folk.

Parallelt med en restriktiv arealpolitikk må legge til rette for at god kommunikasjon, god mulighet for å ha hjemmekontor gjør det på kort sikt mulig å bo lenger fra sentrum og dermed snu strømmen. For med kompetent arbeidskraft i periferien vil det også være lettere å etablere bedrifter i periferien og dermed gjøre kombinasjonen av hjemmekontor, kort veil til både natur og jobben til en realitet. Bare en restriktiv arealpolitikk kan først bremse og så senere snu den vedvarende sentraliseringen vi har sett siden krigen – om enn med varierende styrke. Det å etablere og flytte statlige institusjoner er mulige virkemidler, men ved bruk av arealpolitikken vil en også få flyttet vekst i privat virksomhet vekk fra pressområdene. Når næringsarealer blir frigjort i sentrale strøk bør de gjøres om til grønne områder for landbruk, rekreasjon og kultur.

Forslagsstiller: Anders Ekeland

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost 

SVs PP: Nytt forslag til kapittel “Natur”

SV prinsipprogram – helhetlig endringsforslag til kapittelet

«Natur», ny tittel «Kampen mot den økologiske krisa»

Alt som er i og innenfor jordas atmosfære er et økologisk system. Menneskene og deres samfunn er derfor en uadskillelig del av naturen. 1800-tallets kapitalistiske ideologi som fortsatt dominerer, betrakter forholdet mellom mennesker og natur som en “kamp mot naturen”. Forbrenning av fossil energi truer med å forstyrre dette økosystemet dramatisk både ved klimagassutslipp som skaper global oppvarming og indirekte ved stadig mer omfattende inngrep i økosystemer som tidligere var lite berørt av mennesker. De fleste av disse inngrepene hadde vært umulige uten omfattende bruk av fossil energi.

Kapitalismen er et system hvor produksjonen av de fleste varer og tjenester krever store investeringer i kapital. Dermed vil det alltid være mest lønnsomt å produsere mest mulig, fordi investeringskostnadene da blir fordelt på flest mulig produserte enheter. Det er mest profitt på den siste enheten som blir produsert. Systemets tvangsmessige profittmaksimering har dermed innebygd et evig behov for mer ressurser og areal. Dette systemet er ikke bærekraftig, det er på vei mot flere og mer dramatiske økologiske katastrofer.

Det avgjørende for å få til et systemskifte er at «de mange» mobiliseres for tiltak som reduserer utslipp og naturinngrep. All klima- og miljøpolitikk må så langt det er mulig utformes slik at de som har lite skal få mer og de som har mye skal fratas mye. Hva vi produserer og forbruker er styrt av priser. Men det er umulig å sette en prislapp å på natur. Det som derimot er mulig og viktig er å bruke økologisk korrigerte, dvs. demokratisk bestemte priser på klima- og naturødeleggende aktivitet, dvs. øko‑avgifter. Problemet er at økologisk sett helt nødvendige, stadig stigende avgifter er sosialt urettferdige. Derfor må all bruk av øko‑avgifter være nært og tydelig knyttet til inntektsutjamning. En månedlig direkte utbetaling av en lik andel av avgiftsinntektene bør derfor være hovedregelen.

Reguleringer, vern, forbud, øko‑teknologiske standarder har også en pris. Vern og fredning er ensbetydende med å sette en uendelig høy pris på naturen. Krav om øko‑standarder på bygninger, produkter, jordbruk, dyrehold, fiskeoppdrett etc. vil også i de aller fleste tilfeller føre til økte priser. Når en bruker slike virkemidler vil en ikke få noen avgiftsinntekter. For å få oppslutning om redusert forbruk som følge av prisstigning etter innføring av slike økologiske standarder, må det føres en lønnspolitikk som helt entydig viser at økososialistisk politikk betyr dramatisk reduksjon av inntektsforskjellene i samfunnet. Spesielt viktig er det å gjennomføre kraftige reduksjoner i høye lønninger til politikere og ledere i offentlig kontrollert virksomhet for å vise vilje til inntektsutjamning. SV anser ikke de lønninger som arbeidsmarkedet skaper som riktige eller rettferdige. Vi vil arbeide mye mindre lønnsforskjeller innenfor og mellom alle yrker og næringer.

Klima- og naturkrise – en helhetlig politikk

Det er et overordnet prinsipp i SVs politikk at unødvendig forbruk av ressurser og energi må ned. Faren for at det grønne skiftet skal bli et grått skifte er overhengende, siden for i alle næringer med stordriftsfordeler gjelder «vokse eller dø», dvs. vokse eller bli utkonkurrert. Uten kraftig kollektiv handling vil derfor arbeidere være interessert i at deres bedrift, deres næring, deres land vinner i den nådeløse konkurransen. Politsk gjennspeiles denne systemtvangen ved at «alle» er for vekst. Økonomisk gjennspeiles det i at lav vekst, for ikke snakke om negativ vekst betyr krise.

Det finnes ingen grønn vekst. All ny energi og produksjon krever ressurser, som er forbruk av natur. Derfor er vårt utgangspunkt at den eneste reine energien er den energien som ikke blir brukt, at de eneste virkelig bærekraftige varene er de som høstes av naturen slik at den er i minst like god stand etter høsting som før.

Det er allerede ødelagt altfor mye natur, så tiår og hundreår framover er vern og gjenoppretting av natur hovedoppgaven. Produksjon av fornybar energi som innebærer merkbare naturinngrep, som for eksempel vindturbiner, må foregå i allerede bebygde områder. De vindturbiner som er bygd i naturen skulle følgelig aldri vært bygd. Et økososialistisk Norge må klare seg med summen av energi vi kan få fra eksisterende vannkraft pluss ny urban og bygningsbasert fornybar energi. Havvindprosjekter må ikke planlegges før alle muligheter for urban sparing og produksjon av fornybar energi er uttømt, da havvind også medfører betydelige naturinngrep.

Kjernekraft har fortsatt et betydelig avfallproblem og fortsatt sikkerhetsproblemer, ikke minst fordi det i liket med annen sentralisert kraftproduksjon og fordelingsinfrastruktur kan rammes av langtrekkende raketter. Utbygging av lokal fornybar energiproduksjon er derfor også en del av totalforsvaret.

Kapitalismen er et sløsaktig, anti-økologisk system

Energimengden fra vannkraft og framtidig urban fornybar kraft er helt klart tilstrekkelig for et godt liv. Kapitalismen er et utrolig sløsaktig system, blant annet gjennom militærvesen, reklame og systembetinget bruk og kast. Mindre reklame og militærvesen gir mindre sløsing og et bedre liv. SV tar ikke som utgangspunkt at vi skal erstatte dagens fossile energimengde med en tilsvarende mengde fornybar energi. Kampen for en bærekraftig og sosialt rettferdig reduksjon i energi- og ressursbruk, nedvekst, er veien SVs mål, et økososialistisk samfunn. Noen nødvendige naturgjennopprettingstiltak vil nok også begrense mengden fornybar energi som kan produseres, for eksempel innføring av minstevannføring i tørrlagte elver.

For å komme inn i en samfunnsutvikling som fører til en bærekraftig sirkulær økonomi så må kostnadene ved ødeleggelse av klima og natur synliggjøres gjennom avgifter og reguleringer. Fossil energi må prises så høyt at den ikke lenger blir forbrent. Fornybar energi må prises slik at reparasjon og resirkulering lønner seg i forhold til bruk og kast.

Falske løsninger og grønnvasking

Siden det for dagens kapitalisme er praktisk talt umulig å venne seg av med billig fossil energi, blir det stadig lansert løsninger på det problemet som i praksis ikke er løsninger. De fleste av dem kommer ikke forbi demonstrasjonsstadiet fordi de blir for dyre, spesielt når avgiften på utslipp – karbonavgiften – er veldig lav. SV går derfor mot å å subsidiere løsninger som karbonfangst og -lagring. Hittil er ikke karbonfangst og -lagring blitt brukt til å fjerne utslipp fra kull- og gasskraftverk fordi strømmen blir alt for dyr. Hvis man innførte karbonavgift med omfordeling, ville likevel neppe strømmen fra fossile kraftverk med karbonfangs og lagring kunne konkurrere med elektrisk kraft fra sol- og vindkraft. Derfor ser man nå bare på CO2 utslipp som ikke skyldes bruk av fossil energi, som sementproduksjon og søppelforbrenning. Problemet er at hvis sement må betale de fulle økologiske kostnadene ved sine utslipp, så vil alternativer som grønt stål, limtre, bedre utnyttelse av eksisterende sementbasert infrastruktur ofte være billigere. Limtre er i tillegg en måte å fange og lagre CO2. Når søppel blir avgiftsbelagt for å dekke kostnadene ved karbonfangst så vil det å utvikle emballasje som ikke er bruk og kast bli lønnsomt og behovet for brenning av søppel bli kraftig redusert. Det å fjerne det søppelproblemet som bruk-og-kast kapitalismen ha skapt langt mer effektivt og billigere enn enorme subsidier til karbonfangst. Det tilsvarende gjelder for hydrogen, hvor det i de aller fleste tilfeller er mer effektivt og billigere å bruke fornybar strøm direkte.

Biodrivstoff er heller ingen løsning. For det første fordi det gir store CO2 utslipp i en situasjon hvor vi for all del må unngå å nå kritiske vippepunkter. Det er ingen trøst at biodrivstoff er karbonnøytralt i det lange løp, et løp som er altfor langt gitt 1,5 graders grensen. For det andre vil omfattende bruk av biodrivstoff kraftig forsinke utviklingen av teknologi som er utslippsfri, som f.eks. bruk av seil i skipsfart. Det vil også forhindre en helt nødvendig reduksjon den totale mengden av transport, forhindre kortreiste produkter.

Alle økologiske kostnader bør gjenspeiles enten i avgifter eller reguleringer eller i økologiske standarder, for å stimulere utvikling av teknologi som er bærekraftig. SV vil alltid se på de langsiktige økologiske kostnadene ved ulike teknologier, og føre en avgifts- og innovasjonspolitikk som støtter utvikling av virkelig bærekraftig teknologi.

Solidaritet mot sløsing

For et økososialistisk parti er det også viktig å mobiliser oss, «de mange», som produsenter, som lønnsarbeidere, ikke bare som konsumenter. Den kapitalistiske konkurransen gjør det for ofte lønnsomt å «låse» kunder inn i sin egen teknologiske standard slik vi har sett med ladere til mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Ofte endrer også selskapene sine egne standarder for å «tvinge» fram overgang til ny modell selv om den gamle fortsatt fungerer. Denne typen ustandardisert teknologiutvikling er veldig ressurssløsende. SV mener at arbeidere i forskjellige bedrifter og næringer må gå sammen for å definere felles standarder. Ressursbesparelsen ved innføring av standarder bør tas ut i fritid.

På samme måte er det viktig at forsknings- og designarbeidere samarbeider med produksjonsarbeiderne, slik at produkter blir designet for å vare lengst mulig, for å ha standardiserte reservedeler, for å være enkle å dele opp i ulike materialtyper og dermed enkle å resirkulere.

En tilsvarende økologiske solidaritet er helt nødvendig når omfanget av produksjonen går ned fordi høye øko-korrigerte priser og regulering/standardisering gir produkter lengre levetid ­ som fører til lavere etterspørsel, også etter arbeidskraft. SV vil arbeide for at redusert etterspørsel gir mer fritid og ikke mer arbeidsløshet.

Både under kapitalismen og ikke minst i lang tid i en øko-sosialistisk verden er det å erstatte profittjag med jakten på økologisk forsvarlige teknologiske endringer som gir økt fritid helt avgjørende for at øko-sosialismen skal komme nedenifra, gjennom et nettverk av horisontale forbindelser mellom arbeiderkollektiv som gjennom diskusjon med hverandre og brukerne finner bedre løsninger. Slike prosesser kommer helt sikkert til å være konfliktfylte, ulike hensyn og interesser vil måtte forenes og være forenlige med strategier på nasjonalt og internasjonalt nivå. Jamvektssamfunnet er ikke noe teselskap, det er veldig engasjerte diskusjoner i et grunnleggende solidarisk samfunn.

Forslagsstillere: Anders Ekeland, Hallvard Birkeland, Diane Berbain

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost 

Nytt PP i SV: Forslag helhetlig ny innledning

Hvorfor sosialisme?

For første gang i menneskehetens historie så er det ikke religiøse profeter som spår verdens undergang, men naturvitere som advarer mot enorme katastrofer for livet på jorda, ikke minst for menneskene. Utviklingen siden toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992 har vært entydig negativ. Utslippene har skutt i været. Naturkrisen har også forverret seg kraftig fordi fossil energi, spesielt olje, gjør enorme inngrep i naturen både mulige og billige.

Denne økologiske krisa stiller alle folkelige bevegelser, arbeiderbevegelsen i særdeleshet, overfor nye og store politiske utfordringer. Arbeiderbevegelsen har til nå utformet sin politikk med utgangspunkt i «evig vekst». Vi må fra 2030 få utviklingen inn i en bane mot bærekraft, hvor dramatisk reduserte utslipp og naturinngrep er de helt avgjørende målene som må nås. Vi må snu akselererende forbruk av natur og forbrenning av fossile brennstoffer til jamt lavere forbruk. Vi må effektivt verne mye mer natur, og gjenoppbygge ødelagt natur i stor skala, og over lang tid.

SV er et moderne demokratisk sosialistisk parti, men vi bygger på hva sosialister har gjort før oss. Arbeiderbevegelsen og sosialistiske partier har kjempet gjennom store endringer til beste for folk flest, spesielt i land som Norge og Norden. I tidlige perioder av sosialismens historie trodde mange i bevegelsen, som Marx og Engels, at kapitalismen aldri kunne gi arbeidsfolk noe materielt godt liv. Men kapitalismen viste seg, gjennom sin uendelige vekstdynamikk, i stand til å produsere tilstrekkelig med materielle goder til at breie lag av folket i industrialiserte land kunne få et rimelig komfortabelt liv. Spesielt i de første tiåra etter 2. verdenskrig ble dermed flere land forvandlet til relative velferdsstater, der transport, utdanning og helse ikke lenger var underlagt profittjaget sin logikk.

Men kapitalismens skaper også stadige økonomiske nedturer, der mange kastes ut i arbeidsløshet og usikkerhet. Likevel har systemet en så stor evne til å produsere materielle goder at det store flertallet ikke ser noe behov for å kjempe gjennom noen virkelig systemendring.

I vår tid ser vi at nettopp kapitalismens behov for evig vekst, og den medfølgende evige rovdriften på natur og ressurser, den ekstremt sterke avhengighet av billig fossil energi, gjør det nødvendig å avskaffe dette systemet, for å redde et stabilt klima og biologisk mangfold, for å «redde vår jord». I verden i dag ser vi en økende bevissthet om at dagens kurs er katastrofal og at de herskende elitene er ute av stand til å gjøre det. De grunnleggende endringene vi trenger kan bare skje ved bred folkelig mobilisering, ved å skape kollektiv handling på tvers av alle motsetninger og skillelinjer blant «de mange». SVs eksistensberettigelse er å være et instrument for å skape slik kollektiv handling, dvs. delta i kampen for et annet system basert på likevekt og harmoni med naturens tålegrenser.

Marxismens klassikere som Marx sjøl, Rosa Luxemburg og andre, har definert sosialismen på en positiv måte: Politisk demokrati, kollektive eiendomsformer, arbeidermakt på arbeidsplassen, fravær av alle typer undertrykking, en økonomi som innenfor naturens tålegrenser tilfredsstiller de nødvendig behov for hver enkeltes frihet og personlige utvikling. Naturens tålegrenser gjør at det er snakk om en relativ overflod, ikke at alle kan leve det sløsaktige luksuslivet som de rike lever i dag.

De landa som har kalt seg sjøl sosialistiske har aldri vært i nærheten av å ha disse kjennetegnene. Revolusjonene i Russland og Kina skjedde i tilbakeliggende til dels føydale økonomier, og den historiske oppgaven de nye regimene tok hånd om var ikke sosialisme, men rask utvikling av økonomien. Kommandoøkonomien løste oppgaven med å industrialisere et stykke på veg –med enorme menneskelige kostnader. Men dette byråkratiske, ineffektive systemet stagnerte og med nødvendighet hvert erstattet av rein og rå kapitalisme De selverklærte sosialistiske statene var og er ikke sosialistiske, men ettparti diktaturer som smykket seg med sosialistisk retorikk. Ingen av dem innfridde noen gang det helt grunnleggende kravet om reelt fungerende demokratisk flerpartisystem. SV kjemper for et demokratisk sosialistisk samfunn, et helt annet prosjekt.

Fra kraftsosialisme til økososialisme

Både de selverklærte sosialistiske statene og sosialdemokratene i Europa har hatt materiell vekst som bærebjelke i sitt prosjekt. I dag har vi vi tvert om behov for sterkt redusert materielt forbruk, og etablering av naturens tålegrenser som absolutt grense for økonomisk aktivitet. Dette er en grunnleggende annen prioritering enn sosialismen tradisjonelt har vært forbundet med. Den klima- og naturorienterte prioriteringen gjør det nødvendig med et nytt begrep for bevegelsen, politikken og målet vårt: vi er økososialister.

Vi kjemper for en rettferdig omstilling fra kapitalistisk vekst til økososialistisk rettferdig reduksjon av ressursbruken, det vil si nedvekst. Det er nødvendig å organisere samfunnet med bevaring og gjenoppbygging av naturen som bærebjelke. Det krever at både økonomisk politikk, miljøpolitikk og -tiltak utformes slik at den er grunnleggende og mest mulig åpenbar rettferdig omfordelende fra storforbrukere til småforbrukere, fra rik til fattig, på vei mot et bærekraftig forbruk for alle.

Sosialdemokratiet i Norge og Europa utfordret aldri de grunnleggende maktforholdene under kapitalismen, eller den tvangen til evig vekst som systemet er avhengig av. Så lenge arbeiderbevegelsen har fått sine materielle mål oppfylt gjennom en rimelig fordeling av denne veksten, har det ikke vært nødvendig å utfordre selve systemet. Men når nå stadig flere alarmklokker og blinkende røde lamper varsler om kommende økologiske katastrofer, er det nødvendig å erstatte kapitalismen med et økonomisk system som ikke ødelegger livsgrunnlaget vårt. Et systemeskifte innebærer å ta demokratisk kontroll over kommandohøydene i økonomien, ekspropriere alle viktige virksomheter og innføre arbeidermakt på arbeidsplassene og langt mer omfattende direkte demokrati i lokalsamfunnene. Det vil kreve en omfattende mobilisering av breie lag av folket til forsvar for natur og klima, og for kraftig reduksjon av økonomiske forskjeller og systematisk arbeid for å fjerne alle former for ikke-bærekraftig produksjon ved å samarbeide om å produsere det vi trenger, ikke jakte på maksimal profitt.

Forslagsstillere: Anders Ekeland, Hallvard Birkeland, Diane Berbain