Vardøger 35, 2015,
red. Lars Mjøset og Rune Skarstein
Av Arne Johan Vetlesen
Tidl. publisert i Bokmagasinet, Klassekampen, 14.9.2015

Ifølge egenerklæringen er Vardøger et tidsskrift som fastholder «et udogmatisk, kritisk-marxistisk – og dermed kapitalismekritisk – perspektiv». Nummeret som nå foreligger, med energi og klima som tema, viser hvor analytisk fruktbart og politisk påkrevd dette perspektivet er i dagens norske debatt.

Primus motor for tidsskriftet, sosiologen Lars Mjøset, skriver i innledningen at «inngrep i det markedssystemet som idealiseres av nyliberalismen er ennå meer nødvendig når verdens politikere nå må forholde seg til den helt nye systemrisikoen knyttet til verdens klima». Mens finanskrisen nødvendiggjør regulering etter at krisen er et faktum, fordrer klimakrisen at det må reguleres før det globale klimasystemet løper løpsk. Den variant av egeninteressen som vår tids nyliberalisme gir fritt utløp for, er imidlertid ikke fornuftig nok til å innse vanviddet ved å sage av grenen man sitter på; sagingen fortsetter i rasende tempo.
Denne irrasjonaliteten tematiseres i flere av bidragene. Med referanse til både politiske, kapitalistiske og akademiske aktører viser de hvordan utviklingen de siste tiårene i hovedsak har gått fra galt til verre. For å forstå hvorfor, er det ikke nok å vise til kortsiktigheten i kapitalismens vekstlogikk; en undersøkelse av de teoretiske blindflekkene og feilslutningene i den dominerende sosialøkonomiske tenkemåten trengs også.
Her er sosiologen Knut H. Sørensens artikkel «Kostnadseffektivitetens klammen hånd» obligatorisk lesning. Som lesere av Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant» og Kristin Asdals «Politikkens natur – naturens politikk» vil vite, har etablerte norske samfunnsøkonomer siden 1980-tallet pent sagt vært en bremsekloss i arbeidet med å redusere klimautslipp. Det klimapolitiske «jerntriangelet» bestående av Økonomisk institutt ved UiO, Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet, der samme krets har delt på viktige posisjoner gjennom tredve år, har som dogme at kvotehandel vil bidra til å få utslippene ned og at det alltid vil være mer effektivt å kutte klimagasser ute enn hjemme. Mantraet om en «kostnadseffektiv» klimapolitikk tilsier at det er urimelig og ufornuftig at et land som Norge forplikter seg til å redusere egne utslipp. Som professor Michael Hoel, Jens Stoltenbergs veileder, skriver, er det «forsvinnende lite Norge alene kan gjøre med drivhusproblemet». Anbefalingen som norsk klimapolitikk fra Brundtland til Solberg har basert seg på er dermed at «de miljøbetingede tilpasningene i samfunnet kommer i minst mulig konflikt med andre samfunnsmålene». Det overordnede målet navngis med prisverdig klarhet i Perspektivmeldingen som forrige og nåværende regjering navigerer etter: tredobling av forbruket i Norge innen 2050.
Som Sørensen påpeker har norsk miljøpolitikk siden 1970-tallet vært dominert av den optimistiske ideen om at vekst og vern lar seg kombinere. Tine Sundtoft bruker enhver anledning til å spre budskapet: vi kan fortsette den økonomiske veksten samtidig med at vi redder kloden. Kort sagt, kapitalismen kan bestå, ingen strukturendringer er påkrevd, det er bare å sitte stille i båten – men husk å resirkulere melkekartongene.
Artikkelen til tyske Elmar Altvater, professor i politisk økonomi, er den som går lengst i tilbakevisningen av forestillingen om at økonomisk vekst lar seg frikoble fra naturforbruk («decoupling»): tvert om, økonomisk vekst fortærer sitt eget grunnlag; ekspansjonen i tid og rom og i utnyttelsen av begrensede naturgoder som kapitalakkumulasjonen avhenger av overskrider dramatisk grensene for regenerering av ressursgrunnlaget: på snaue åtte måneder brukes opp det som naturen trenger tolv måneder på å frembringe; ubalansen er kritisk og forsterkes fra år til år.
På tilgjengelig vis forklarer NASA-forsker James Hansen sitt mye diskuterte forslag om en karbonavgift til fordeling, dvs. en fast sum i US dollars per tonn CO2 som kreves inn fra alle fossilselskaper av deres innenlandske salg av alle fossile brennstoffer. Som Hansen skriver er forslaget nødvendig fordi kvotesystemet som det norske jerntriangelet tviholder på, bare har forsterket problemet det var ment å løse: de er ikke de faktiske, miljømessige og langsiktige konsekvensene ved de fossile brennstoffene som bestemmer deres pris; i stedet er det slik at det økonomisk lønnsomme består i å tømme enhver ny fossil energikilde som oppdages, med opp mot seks graders temperaturstigning som resultat.
Amerikaneren John Bellamy Foster gir en nyansert og kritisk analyse av Hansens forslag. I Vardøgers marxistiske ånd påpeker han at Hansen unngår spørsmålet om økologisk stabilisering er forenlig med et system basert på eksponensiell kapitalakkumulasjon i det uendelige; tier om kriser av typen utrydning av arter, forsuring av havene og tap av matjord; og lar være å ta til orde for en generell økologisk-kulturell revolusjon mot USA maktstruktur og eliter. Hansens strategi betegnes av Foster som en ovenfra-og-ned, elitebasert strategi, og Foster har opplagt rett i at dagens kapitalistiske samfunn ennå ikke erkjenner «feilgrepet i å søke abstrakt varerikdom på bekostning av både menneskeheten og naturen». Kort sagt, mangelen på systemkritikk som Hansens forslag deler med mange andre godt mente sådanne er en avgjørende begrensning.
Til sist skal nevnes at nummeret inneholder en meget informativ samtale mellom fysikeren Knut H. Alfsen og medredaktør Mjøset. Her er det situasjonen i Kina som belyses, basert på Alfsens omfattende kunnskaper om landets miljøutfordringer de siste årene. Han beskriver utviklingen som «middelklassens oppvåkning», og viser hvor vanskelig det er å opptre miljøansvarlig i et samfunn der status er knyttet til prangende forbruk og «en enorm materialisme og higen etter rikdom». De vestlige landene, avslutter Alfsen, vil måtte redusere fotavtrykk, levestandard og materielt forbruk for å gi plass til denne raskt-voksende kinesiske middelklassen – noe den privilegerte idelkassen i Vesten neppe aksepterer.
I likhet med de øvrige gir denne konklusjonen neppe næring til mer «optimisme» av den sorten som vestlige næringslivsledere og politikere ønsker å spre i sin kullsviertro på at kapitalismen slik vi nå har den vil redde kloden. Også av den grunn trengs en stemme av den typen Vardøger representerer mer enn noensinne i offentligheten.

Vardøger kan bestilles fra utgiveren

Publisert med tillatelse av forfatteren og Klassekampen