I en ny og viktig artikkel viser Johan Rockstrøm at det er påkrevet med det han kaller “en stor forvandling” i hele verdensøkonomien for å unngå at vi bryter med planetens naturlige tålegrenser. Det kan faktisk føre til at hele grunnlaget for sivilisasjonen og menneskeheten blir truet. Den kjente vitenskapsmannen Johan Rockstrøm har høy troverdighet som direktør for Stockholm Resilience Centre og leder av den internasjonale tverrfaglige forskningsarbeidet bak Planetary Boundaries Framework (PB), som ble presentert i versjon 2 nå i januar. PB definerer planetens tålegrenser innen 9 forskjellige områder: Biosfære-integritet, klimaendringer, novel entities (kjemisk, radioaktiv og nano-forurensning), nedbryting av ozonlaget, aerosolmengde i atmosfæren, havforsuring, biokjemiske sykluser (nitrogen og fosfor), ferskvannsforbruk og landsystem-endringer (avskoging).

I den siste rapporten er fire av tålegrensene definert som brutt: biosfære-integritet (genetisk mangfold og mengde av forskjellige arter), avskoging, biokjemiske sykluser og klima. I tillegg nærmer også havforsuring seg et farlig nivå. Et par av områdene har ikke fått definerte grenser, fordi kunnskapen fortsatt ikke er god nok.

Rockstrøm kobler i artikkelen “Bounding the Planetary Future: Why We Need a Great Transition” diskusjonen om planetens tålegrenser med “antropocen”-begrepet, den “store aksellerasjonen” i ressursforbruk etter 1945, og den nødvendige “store forvandlingen”. Antropocen er innført som betegnelsen på den klimatiske perioden vi er på vei inn i, etter at menneskeheten nå har større innflytelse på klimaet enn de naturlige prosessene har sjøl. Med dette tar holocen-perioden slutt – den stabile klimaperioden de siste 10.000 åra, som har vært forutsetningen for at den menneskelige sivilisasjonen har utviklet seg. I hele denne perioden har den globale gjennomsnittstemperaturen ikke variert mer enn ca 1 grad Celsius. Ved å bevege seg ut av dette stabile temperaturområdet, er det helt åpent hva som kan skje av alvorlige eller direkte katastrofale miljøendringer.

Dagens paradigme: økonomisk og materiell vekst trumfer alt annet
Rockstrøm påpeker at dagens fragmenterte utviklingsparadigme må avløses at et nytt, der ikke lenger målet om økonomisk og materiell vekst til enhver tid trumfer andre hensyn. I stedet holder han fram et alternativt nytt nullvekst-paradigme, der fokuset må være velstand for alle, men der all utvikling må skje innenfor de definerte tålegrensene for planeten. Dette forutsetter et grunnleggende skifte i holdninger, der menneskeheten heretter må dele begrensede ressurser på en rettferdig måte. Han skriver: “Vår art må oppgi illusjonen at en tung avhengighet av markedsbaserte politiske tiltak – som i beste fall kan tilby relative, og ikke absolutte forbedringer – kan tilby noen blomstrende sivilisasjon i dette århundret.” I stedet satser han på kombinasjonen av oppfinnsomhet og effektiviteten i markedet under harde reguleringstiltak, som setter grensene som dette markedet kan operere innenfor. Under et slikt regime mener han at økonomisk vekst i sør ikke står i motsetning til global bærekraft, men det vil nødvendigvis innebære negativ vekst i nord, med skifte av fokus fra materielt forbruk til trivsel.

Tospors strategi for en motstandsdyktig verden
Han foreslår derfor en tospors strategi for å nå målet om en blomstrende men motstandsdyktig (resilient) planet. I det hurtige sporet må en gjennomføre en rekke politiske tiltak for å avverge de umiddelbare truslene. Men dette er ikke nok; i det langsiktige sporet må den Store Forvandlingen skje, der nye holdninger og verdier skal skape ny forbindelse mellom økonomiske utvikling og planetens motstandsevne.

Hurtigsporet krever raske resultater, siden vinduet for å stabilisere temperaturstigningen under 2 grader stenger allerede i 2023, dersom business-as-usual fortsetter som idag.

Bellamy Foster positiv
Den kjente amerikanske økososialisten John Bellamy Foster kommenterer artikkelen til Rockström med at han i all hovedsak er enig med forfatteren. Foster berømmer Rockstrøm for å gjøre et ekstraordinært forsøk på en syntese – å bygge bru mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap på dette området, samtidig som han rigger scenen for de nødvendige samfunnsmessige forvandlingene som må skje.

Det er bare på et par punkter Foster har innvendinger. For det første mot at Rockstrøm setter opp et mål om at verden må nå null-utslipp av klimagasser mellom 2050 og 2070, som Foster mener dette er farlig lite ambisiøst – om en regner med faren for at viktige vippepunkt passeres før en når 450 ppm CO2 i atmosfæren.

Det er ganske overraskende at ikke Foster påpeker en ganske åpenbar mangel i Rockstöms strategi: at den ikke spesifiserer hva som må til av konkrete kortsiktige tiltak som kan bidra til å fase ut fossile drivstoff. Foster er ellers en profilert talsmann for stigende karbonavgift som fordeles ut med et likt beløpt utbetalt til hver innbygger – fee & dividend (KAF i Norge). Dyrere karbon er den sikreste korte veien til å fase ut fossilt, og fordelingen vil sikre rettferdighet og folkelig støtte. Dette er faktisk “the missing link” i Rockströms strategi.

Foster mener at Rockstrøm legger for lite vekt på økologisk mobilisering, og tilsvarende for mye vekt på økologisk modernisering. Det siste poenget understrekes av en video på nettstedet “The Great Transition Initiative”, der det avsluttende poenget er at det som først og fremst mangler for en klimaløsning, er en “global citizens’ movement”.

Rockström er vel verdt å lese – og sitere!

Hallvard Birkeland