Ei bok som kler finstasen av “foregangslandet” Norge

Eirik Martiniussens bok “Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant” (Manifest forlag 2013) inneholder mye tankevekkende informasjon om klimasituasjonen og klimapolitikken. Boka er en ganske nådeløs kritikk av den rådende norske klimapolitikken – eller mangel på en slik – samtidig som den lar være å gå inn på noen grunnleggende økonomiske sammenhenger som er svært viktige i klimasammenheng. Boka gis ut på Manifest, forlaget som har som ledetråd å “[…] utgi samfunnsengasjerte tekster med venstreprofil. Vi tror på bøker som vil noe.”

Martiniussens bok er ei bok som vil noe. Men boka har ikke noe “venstreprofil” i form av et kritisk eller bevisst forhold til kapitalismen som økonomisk system. Dette oppleves – i hvert fall for en økososialist – som en påfallende mangel ved denne boka.

Ikke desto mindre er dette ei svært lesverdig bok! Den tvinger leseren til å fokusere på hva som kan gjøres her og nå for å unngå klimakatastrofe. Forfatteren begynner med et kapittel om “monsunregnet” i Norge, som i 2011 førte til oversvømmelser over store deler av Østlandet, med dramatiske følger for mange. Og det gikk ikke mer enn to år før Kvam i Gudbrandsdalen nok en gang opplevde flom, og denne gangen enda verre. Vi vil aldri få vite om disse hendelsene også ville skjedd uten klimaendringene. Det er bare statistikken som kan vise at det er større endringer på gang over en hel periode, for været har alltid vært unormalt.

Derfor bruker også Martiniussen et kapittel på å gå systematisk gjennom status i klimaforskningen. Dette kapittelet anbefales som en god introduksjon til klimavitenskapen som forklarer klimatrusselen. Mer om dette nederst.

Klimakvoter eller kutt på hjemmebane?
Tittelen på boka henspiller på motsetningene mellom ord og handling i norsk klimapolitikk. Politikerne erkjenner at det eksisterer en overhengende klimatrussel, men tiltakene som gjennomføres er puslete. Norge har helt siden Bruntland-kommisjonen framstilt seg som et foregangsland i miljø- og klimapolitikk internasjonalt. Men ut over den permanent høye andelen fornybar energi vi bruker i Norge takket være regnet og fjella her, så finner Martiniussen knapt noe som kan forsvare en slik hedersbetegnelse.

‘Jerntriangelet’ – økonomene som ødelegger klimapolitikken
Boka retter et frontalangrep mot det såkalte jern-triangelet av noen sentrale samfunnsøkonomer i Finansdepartementet, Statistisk Sentralbyrå og Universitetet i Oslo. Disse kaller seg gjerne ressurs- eller miljø-økonomer. Jens Stoltenberg var tidlig i sin karriere nært knyttet til dette miljøet, og har gjort en solid innsats for å gjøre jern-triangelets forståelse til grunnlaget for all norsk klimapolitikk. I 1989 vedtok et samlet Storting å stabilisere de norske CO2-utslippene på dette årets nivå innen år 2000. Dette var ut fra en forståelse av at industrilandene har et historisk ansvar for dagens nivå at klimagasser i atmosfæren, og at det derfor er “vi som setter oss i gjeld til utviklingslandene”, som Gro Harlem Bruntland formulerte det. Men fem år seinere hadde jern-triangelets forståelsen vunnet fram, slik at tiltakene nå måtte gjøres der de koster minst – altså i utviklingslandene, mens ensidige norske tiltak ble vurdert som uviktige.

Ressursøkonomenes viktigste læresetning er at petroleum og andre naturressurser må betraktes som kapital på lik linje med annen kapital. Oljekapitalen kan derfor gjerne omsettes til finanskapital uten at det trenger å føre til problemer. Da Jens Stoltenberg skrev hovedoppgave i sosialøkonomi om oljeforvaltning, inntok han det samme formueperspektivet på olja. For å unngå at olja kunne bli utsatt for fallende priser, mente Stoltenberg det var fornuftig å omsette oljeressursene til finanskapital. Som sagt, så gjort, kan man si – og idag oljeverdiene konvertert til finanskapital gjennom oljefondets portefølje på verdens børser, mens ressursene på havbunnen går mot slutten.

For klimapolitikken betydde dette at en måtte bort fra perspektivet med ensidige nasjonale tiltak, og heller gå inn for “felles gjennomføring” internasjonalt gjennom “fleksible mekanismer”. Martiniussen ser nærmere på hvordan Norge i internasjonale forhandlinger har fulgt denne linja, ved å spille en såkalt brubygger-rolle. I praksis har denne rolla gått ut på å plassere seg nær opp til USAs posisjon. Dette skjedde både i Kyoto-forhandlingene der kvotesystemet ble innført, og seinere på København-møtet, der Norge ifølge Martiniussen bidro aktivt til USAs undergraving av de eksisterende avtalene og kollaps i forhandlingene. Kina ble da utpekt som syndebukken. I klimaforhandlingene tar Norge del i den såkalte Umbrella-gruppa sammen med bl.a. USA og Canada

Forfatteren har tatt seg en tur til både Kina og Bangladesh for å sjekke effekten av norsk kvotekjøp. Det offisielle bildet av Norge som foregangsland i klimapolitikken er i høy grad avhengig av kjøpene av klimakvoter i fattige land, særlig Kina. Martiniussens undersøkelser viser at de fleste – kanskje alle – kvotekjøpene i Kina, er helt uten effekt. Det er kjøpt kvoter i klimaprosjekter som tildels allerede var bygd, eller som uansett ville bli bygd – ofte etter påbud fra myndighetene. Den rødgrønne regjeringen har altså kastet hundrevis av millioner kroner ut av vinduet til symbolske kvotekjøp, i praksis for å legitimere fortsatt norsk oljeutvinning.

Statoil fraværende aktør
Martiniussen går grundig til verks i å vise at ressursøkonomene i jerntriangelet har en slags edderkopp-rolle i norsk klimapolitikk. Mot denne hjernetrusten kommer de fleste forslag om klimatiltak til kort, uansett om de kommer fra Stortinget, ministre eller næringslivet. Om ensidige nasjonale klimatiltak mener vanligvis ressursøkonomene at de enten er for dyre, at de ikke virker, eller at de gjør det vanskeligere å få gjennomført de “nødvendige internasjonale tiltakene” – altså et klimakvotesystem. Derimot er altså utvinning av olje og gass ifølge dette miljøet god klimapolitikk.

En påfallende mangel i analysen av kreftene bak norsk olje/klimapolitikk, er at selve oljeindustrien knapt nok er nevnt som aktør i boka. Økonomene har nok stor innflytelse, men i dag er vel nærmest situasjonen slik at det er Statoil som i praksis styrer regjeringen, mer enn ovendt. Økonomene framstår som formidlere av oljeøkonomiens interesser, og det er disse interessene som i høy grad legger rammene for norsk politikk.

Brubyggermarkeder for grønn energi
I kapittelet om grønn energi undersøker Martiniussen hva som har skjedd i naboland som Sverige og Tyskland, begge land med høyreorienterte regjeringer over mange år (ikke noe tema i boka), men som – i motsetning til Norges rødgrønne regjering – har utrettet mye i overgangen til grønnere energi. Tyskland har etter Fukushima tilnærmet tverrpolitisk konsensus om at atomkraftverkene skal fases ut – et tema som merkelig nok heller ikke fanger Martiniussens interesse, nå når atomkraft relanseres som en “redning” fra klimatrusselen. Både Sverige og Tyskland har etablert avanserte nasjonal industrier basert på mer eller mindre grønn teknologi som vindturbiner og bioenergi, etter omfattende offentlige støtteordninger. Dette har ført til klare kutt i utslippet av klimagasser, mens Norge under den rødgrønne regjeringen har fortsatt økningen av utslipp – eller muligens (ifølge SV) fått til en mikroskopisk nedgang.

Et hovedpunkt for Martiniussen er at grønne teknologier aldri i utgangspunktet vil lønne seg i konkurranse med veletablert fossil teknologi. For å få dem opp på et konkurransedyktig teknologisk nivå kreves støtteordninger og et brubyggingsmarked der flere teknologier og aktører konkurrerer om å utvikle best mulig konkurranseevne. Tidligere revolusjonerende teknologier som dampmaskinen, forbrenningsmotoren osv, har alltid hatt behov for modning og perfeksjonering av teknologien før den slo gjennom i markedet. Et slikt gjennombrudd er dessuten avhengig av at teknologien blir satt i masseproduksjon, for å få stykkprisen ned på et konkurransedyktig nivå. Dette ser vi utslag av idag, når solenergi nå endelig nærmer seg å bli virkelig konkurransedyktig i forhold til fossil energi.

Som økososialister tar vi utgangspunkt i at markedet er ufornuftig og fører til sløsing og uhensiktsmessig bruk av ressurser. Men markedet har gjennom kapitalismens historie også demonstrert sitt enorme potensiale til å gjennomføre teknologiske endringer. Med den tidshorisonten vi har til rådighet for å få økonomien over på et grønnere spor, virker det nødvendig å utnytte markedskreftene for å utvikle den teknologien vi trenger. Men dette må, som Martiniussen peker på, gjøres gjennom nasjonale tiltak og planer som gir nye virksomheter og teknologier forutsigbare rammer og etablerer et brubyggermarked. I Norge har man gjerne i stedet endret på reglene underveis, slik at prosjekter som kunne blitt vellykket, i stedet blir solgt ut av landet eller lagt ned. Boka går spesielt inn på tilfellet biodiesel.

Grønn energi uansett pris?
Martiniussen er en iherdig forsvarer av tilnærmet alle såkalt grønne teknologier unntatt atomkraft. Han forsvarer både grønne sertifikater og elektrifisering av sokkelen, og drøfter ikke om det er lurt å investere milliareder i elektrifisering hvis primært burde fase ut produksjonen, alternativt redusere produksjonen kraftig og elektrifisere med havvind. Han går hardt i rette med naturvernere som vil verne naturen framfor å bygge vindmøller langs kysten. Han forsvarer også bioetanol mot anklagene om at den gjør maten dyrere, ved å vise til at bomulls-, øl- og vin-produksjon gjør det samme, men uten å møte slik motstand. Dette er poenger som opplagt er verdt en diskusjon for sosialister. Men samtidig forholder Martiniussen seg heller ikke til hovedargumentet mot bygging av miljø-ødeleggende ny energiforsyning: at den grønne energien ikke erstatter fossil energi, men kommer i tillegg. Slik kan ofte miljøet bli ofret for å øke tilbudet av energi, slik at prisene synker og forbruket øker.

Hva med veksttvangen?
Det er som tidligere nevnt noen grunnleggende problemstillinger Martiniussen ikke tak i. Dette gjelder f.eks. begrepet “veksttvang”, som er et ord for kapitalismens iboende avhengighet av vekst eller kapital-akkumulasjon. De som agiterer for nullvekst, gjør det stort sett ut fra en filantropisk eller filosofisk forståelse. Men alle verdens politikere med snev av innflytelse ønsker vekst, av den enkle grunn at nullvekst ville bety at halvparten av bedriftene ville gå med underskudd. Det kan sjølsagt ikke systemet leve med. Veksttvangen fører til press både for mer energi, og for utvinning av alle slags råstoffer, med ødeleggende virkning. Klimatrusselen er den alvorligste miljøtrusselen, men likevel bare en av en hel rekke trusler som nærmer seg et kritisk nivå. Bygging av vindturbiner krever f.eks. magneter, som krever ei rekke tungmetaller som finnes i såkalt sjeldne jordarter– en utvinning som medfører enorm forurensning. Andre eksempler er de store metallbehovene til bygging av batterier for el-biler eller produksjon av forbrukerelektronikk og solcellepaneler, vannmangel, minkende sandstrender som følge av bygging med betong, økende plastforsøpling i havet, osv.

Dermed blir det neste spørsmålet hva slags økonomi planeten egentlig kan tåle på lang sikt. Martiniussen berører dette bare ubevisst i et eget kapittel der han refser miljøbevegelsen for å være moralistisk og pekefinger-orientert, og at denne moralen vanligvis retter seg mot folk med lite penger som gjør ting som har miljømessig “lav status”, f.eks. sydenturer, bilkjøring, fastfood. Forfatteren mener miljøbevegelsen heller burde rette kritikken mot jetset-skiktet som også innbefatter miljø-koryfeer som Jørgen Randers. Klimapolitikken er full av symboltiltak som ikke virker, full av pekefingre til folk flest om at de er “dovne og mette”. Men den har knapt nok tilrettelegging slik at en enkelt kan velge miljøvennlige løsninger. Dette er åpenbart rett. Men samtidig er det hevet over all rimelig tvil at ressursforbruket og forurensningen vi produserer i et land som Norge er langt over hva planeten faktisk tåler, og himmelhøyt over det nivået vi må ligge på om alle verdens innbyggere skal nyte tilnærmet lik levestandard i en virkelig bærekraftig økonomi. Moralske pekefingre er ikke løsningen på dette problemet, men kritikk av forbruksøkonomien og det kapitalistiske systemet hører nødvendigvis med – sjøl om det ikke i seg sjøl gir noen vei ut av destruksjonen.

Miljøbevegelsen og ‘vanlige folk’
Boka reiser et betimelig spørsmål, om hvorfor miljøbevegelsen ikke vinner fram i form av stemmer ved valg. Martiniussen berører en del viktige erkjennelser når han trekker inn Bourdieus analyse av makt og kulturell kapital. Det er for en stor del de samme gruppene som er “miljø-interesserte”, som også er venstreorienterte – sjøl om partier som MDG og Venstre har enda høyere andel “kulturell kapital” i sin velgerskare. Martiniussen forsøker å forklare den manglende støtten til miljøbevegelsen og miløpartiene med at disse partiene står for en stil og en moralisme over for “vanlige folk” som er forhindrer støtten. Han peker ellers på miljøstiftelsene Bellona og Zero som en slags motvekt til miljøbevegelsene: disse er opptatt av konkrete resultater og samarbeider med industrien om utvikling av ny teknologi, mens deler av miljøbevegelsen heller vil tilbake til noe nær steinalderen. Det manglende aktive folkelige engasjementet i klimasaken kan nok delvis forklares med miljøbevegelsens bakgrunn og moralisme, og delvis med avstanden mellom ord og handling hos politikerne. Men dette er ikke hele forklaringen, og er uansett et helt sentralt problem som krever analyse og ny politikk fra miljøbevegelsen og økososialister.

I denne sammenhengen er det egentlig litt forunderlig at ikke Martiniussen bruker plass på James Hansens forslag til “karbonavgift til fordeling” (fee & dividend), en modell som nettopp tar høyde for at “folk flest” skal ha økonomisk fordel av både avgiften og bli stimulert til å opptre klimavennlig. Denne modellen har potensiale for å løse klimakrisen dersom den også kombineres med nasjonale aktive tiltak. Den vil også bidra med mye av den økonomiske stimulansen grønn energi vil trenge for å bli konkurransedyktig.

Klimapolitikk er ikke helt enkelt. Martiniussens bok viser både at det er overhengende nødvendig med tiltak som virker på ganske kort sikt, og at den offisielle norske politikken ikke innfrir på noen måte. Samtidig demonstrerer boka både at nasjonale effektiv tiltak er både mulige og nødvendige, og stimulerer til en nødvendig diskusjon om hva som er en effektiv klimapolitikk både for nasjonale myndigheter og for miljøbevegelsen. Anbefales!

Av Hallvard Birkeland

Erik Martiniussens blogg
Frisch-senterets lenker til debatt om boka på NRK ytring og i Klassekampen
Tore Linné Eriksens anmeldelse i Ny Tid