Leif Sande med riktig kritikk av klimapolitikken for å ramme folk med lite penger. Photo: Jarle Vines (CC Attribution Sharealike 3.0)

Av Steinar Nørstebø, leder i Bergen SV
Roald Arentz, leder i Rødt Sør-Trøndelag
Hallvard Birkeland, styremedlem i Naturvernforbundet Hordaland
Kronikk trykt i Klassekampen 7.3.2017

Leif Sande, leder i LO-forbundet Industi Energi, hadde et innlegg på Sysla.no i desember (http://turl.no/17p4), der han kritiserer klimapolitikken for å være symbolpolitikk som først og fremst rammer folk med dårlig råd. Han nevner en rekke eksempler: bensinavgift, flyseteavgift, plastposeavgifter og bompenger – alle avgifter som rammer uforholdsmessig folk med lite penger. Har du god råd, betyr ikke disse avgiftene noe, og fører knapt nok til mer klimavennlige vaner. I tillegg nevner han elbil-politikken, som i høy grad har vært subsidiering av en ekstra bil for folk med god råd.

Sande siterer Gro Harlem Bruntlands poeng om at «skal vi få til endringer, må vi ha menneskene med oss». Men når klimapolitikken ikke tar høyde for at de ti prosent rikeste har tre ganger så høyt klimaavtrykk som de ti prosent fattigste, kan en ikke regne med særlig entusiasme fra breie lag av folket.

Forbundslederen setter da sin lit til at EUs kvotesystem og karbonfangst og lagring vil berge oss fra klimakatastrofe, og anbefaler at vi lar være å gjøre noe ut over disse to tiltakene. Om en ser på kvoteprisene og uenigheten innad i EU idag, virker det useriøst å hevde at kvotehandelen skulle berge oss fra klimatrusselen. Tvert imot bidrar klimakvotene til å gjøre mange andre klimatiltak virkningsløse, og bør derfor erstattes av en karbonavgift.

Karbonfangst og lagring (CCS) vil vi derimot uansett få bruk for, men prislappen for omfattende bruk av denne teknologien blir formidabel. Det er derfor urealistisk å tro at CCS skal kunne bidra med mer enn å nulle ut de klimautslippene som står igjen når alle kutt som er mulig å gjøre faktisk er gjort.

Men Sandes kritikk av klassekarakteren på klimapolitikken er helt riktig. Den naturlige konklusjonen på resonnementet hans er ikke EUs klimakvoter, men Karbonavgift til folket (KAF). Dette forslaget er nettopp det han etterlyser: et sosialt rettferdig klimatiltak som faktisk vil virke. Og spesielt for Sande og hans medlemmer: KAF rammer ikke arbeidsplassene i oljeindustrien før avgiften etterhvert blir innført av andre land og vi nærmer oss en internasjonal avgift.

KAF er innføring av en lav avgift på olje, kull og gass der hvor det produseres eller kommer inn på innenlandsmarkedet. Den kreves inn direkte fra importør/produsent – altså stort sett oljeselskaper – enkelt og ubyråkrask. Avgiften skal stige med et fast beløp hvert år. Inntektene skal ikke gå til staten, men blir en rein omfordeling fra storforbrukere av fossile brensler til småforbrukere: alle inntektene deles ut med et likt beløp til alle innbyggere – enkelt og uten byråkrati, som barnetrygden. Da vil alle få kompensert gjennomsnittsforbruket. De som bruker mye (stort sett folk med penger) vil da gå i minus, mens folk som bruker lite (folk med mindre penger, ca 2/3 av oss) vil gå i pluss. Importvarer blir ilagt en karbonavgift beregnet ut fra de tyngste karbon-elementene i varen, mens eksport får en refusjon av beregnet innbetalt avgift – tilsvarende moms. Skjerming av folk i distriktene kan oppnås ved at alle mottar f.eks. 95 prosent av gjennomsnittbeløpet, mens folk i grisgrente strøk da kan motta langt mer enn snittbeløpet.

KAF vil gjøre det mulig å heve prisen på både bensin og alle varer der fossile brensler inngår til et tilstrekkelig nivå over noen år, avhengig av hvor rask stigningstakten blir. Dette vil raskt gjøre fornybare alternativer konkurransedyktige – noe som vil stimulere kraftig til utvikling og omstilling. Det vil gjøre klimaet til viktigste hensyn i de tusenvis av veivalgene som må gjøres, der hvor klimaet idag bare er ett hensyn blant mange, og oftest mer nærliggende hensyn. De fleste med lav inntekt vil bli gjort bedre i stand til å gjøre sine nødvendige omstillinger, ved at de faktisk vil tjene på KAF.

Det er vanskelig å forstå den interne motstanden i partier som SV og Rødt mot å gå inn for det mest åpenbart sosialt rettferdige klimatiltaket. Disse partiene støtter stort sett de tiltakene Sande kritiserer for å virke sosialt skeivt. SV støttet rett nok MDGs forslag i Stortinget om å utrede KAF, etter et vedtak på siste landsmøte. Rødt har foreløpig ikke vedtatt noe om KAF. Det er en forståelig refleks hos politikere av alle farger, at om de de først har fått tilgang til avgiftsmidler, vil de bruke dem til noe nyttig, som sosiale eller grønne tiltak. Men KAF er en hestekur for å bli kvitt den gifta som tar livet av planeten vår. Prisen for å bruke denne gifta bør i prinsippet være uendelig høy. Striden om bensinavgiften i høst, og tidligere flyseteavgiften, viser at en slik avgift må holdes utenom forhandlingene om statsbudsjettet. Hvis ikke, blir det umulig å gjennomføre tilstrekkelig høye avgifter. Men det kan vi, dersom avgiftspengene returneres til folket. Det blir da et tiltak som verken gir staten mer eller mindre penger, det bare flytter penger fra storforbrukere til småforbrukere, og gjør det lønnsomt å investere klimavennlig. Bedriftene der Leif Sandes medlemmer arbeider, er i verdensklasse i omstilling, og vil ha store muligheter for å lykkes med nettopp det, om fornybar omstilling blir gjort lønnsom i innenlandsmarkedet.

KAF er ikke bare en luftig ide fra noen norske idealister. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom går inn for KAF. Fremtiden i Våre Hender og Besteforeldreaksjonen er positive. Men blant partiene er det så langt bare MDG som har KAF på programmet. Vi mener at dette tiltaket burde være en selvfølgelig del av en sosialistisk klimapolitikk.

Forfatternes meninger her står for deres egen regning.