Hvorfor sosialisme?

For første gang i menneskehetens historie så er det ikke religiøse profeter som spår verdens undergang, men naturvitere som advarer mot enorme katastrofer for livet på jorda, ikke minst for menneskene. Utviklingen siden toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992 har vært entydig negativ. Utslippene har skutt i været. Naturkrisen har også forverret seg kraftig fordi fossil energi, spesielt olje, gjør enorme inngrep i naturen både mulige og billige.

Denne økologiske krisa stiller alle folkelige bevegelser, arbeiderbevegelsen i særdeleshet, overfor nye og store politiske utfordringer. Arbeiderbevegelsen har til nå utformet sin politikk med utgangspunkt i «evig vekst». Vi må fra 2030 få utviklingen inn i en bane mot bærekraft, hvor dramatisk reduserte utslipp og naturinngrep er de helt avgjørende målene som må nås. Vi må snu akselererende forbruk av natur og forbrenning av fossile brennstoffer til jamt lavere forbruk. Vi må effektivt verne mye mer natur, og gjenoppbygge ødelagt natur i stor skala, og over lang tid.

SV er et moderne demokratisk sosialistisk parti, men vi bygger på hva sosialister har gjort før oss. Arbeiderbevegelsen og sosialistiske partier har kjempet gjennom store endringer til beste for folk flest, spesielt i land som Norge og Norden. I tidlige perioder av sosialismens historie trodde mange i bevegelsen, som Marx og Engels, at kapitalismen aldri kunne gi arbeidsfolk noe materielt godt liv. Men kapitalismen viste seg, gjennom sin uendelige vekstdynamikk, i stand til å produsere tilstrekkelig med materielle goder til at breie lag av folket i industrialiserte land kunne få et rimelig komfortabelt liv. Spesielt i de første tiåra etter 2. verdenskrig ble dermed flere land forvandlet til relative velferdsstater, der transport, utdanning og helse ikke lenger var underlagt profittjaget sin logikk.

Men kapitalismens skaper også stadige økonomiske nedturer, der mange kastes ut i arbeidsløshet og usikkerhet. Likevel har systemet en så stor evne til å produsere materielle goder at det store flertallet ikke ser noe behov for å kjempe gjennom noen virkelig systemendring.

I vår tid ser vi at nettopp kapitalismens behov for evig vekst, og den medfølgende evige rovdriften på natur og ressurser, den ekstremt sterke avhengighet av billig fossil energi, gjør det nødvendig å avskaffe dette systemet, for å redde et stabilt klima og biologisk mangfold, for å «redde vår jord». I verden i dag ser vi en økende bevissthet om at dagens kurs er katastrofal og at de herskende elitene er ute av stand til å gjøre det. De grunnleggende endringene vi trenger kan bare skje ved bred folkelig mobilisering, ved å skape kollektiv handling på tvers av alle motsetninger og skillelinjer blant «de mange». SVs eksistensberettigelse er å være et instrument for å skape slik kollektiv handling, dvs. delta i kampen for et annet system basert på likevekt og harmoni med naturens tålegrenser.

Marxismens klassikere som Marx sjøl, Rosa Luxemburg og andre, har definert sosialismen på en positiv måte: Politisk demokrati, kollektive eiendomsformer, arbeidermakt på arbeidsplassen, fravær av alle typer undertrykking, en økonomi som innenfor naturens tålegrenser tilfredsstiller de nødvendig behov for hver enkeltes frihet og personlige utvikling. Naturens tålegrenser gjør at det er snakk om en relativ overflod, ikke at alle kan leve det sløsaktige luksuslivet som de rike lever i dag.

De landa som har kalt seg sjøl sosialistiske har aldri vært i nærheten av å ha disse kjennetegnene. Revolusjonene i Russland og Kina skjedde i tilbakeliggende til dels føydale økonomier, og den historiske oppgaven de nye regimene tok hånd om var ikke sosialisme, men rask utvikling av økonomien. Kommandoøkonomien løste oppgaven med å industrialisere et stykke på veg –med enorme menneskelige kostnader. Men dette byråkratiske, ineffektive systemet stagnerte og med nødvendighet hvert erstattet av rein og rå kapitalisme De selverklærte sosialistiske statene var og er ikke sosialistiske, men ettparti diktaturer som smykket seg med sosialistisk retorikk. Ingen av dem innfridde noen gang det helt grunnleggende kravet om reelt fungerende demokratisk flerpartisystem. SV kjemper for et demokratisk sosialistisk samfunn, et helt annet prosjekt.

Fra kraftsosialisme til økososialisme

Både de selverklærte sosialistiske statene og sosialdemokratene i Europa har hatt materiell vekst som bærebjelke i sitt prosjekt. I dag har vi vi tvert om behov for sterkt redusert materielt forbruk, og etablering av naturens tålegrenser som absolutt grense for økonomisk aktivitet. Dette er en grunnleggende annen prioritering enn sosialismen tradisjonelt har vært forbundet med. Den klima- og naturorienterte prioriteringen gjør det nødvendig med et nytt begrep for bevegelsen, politikken og målet vårt: vi er økososialister.

Vi kjemper for en rettferdig omstilling fra kapitalistisk vekst til økososialistisk rettferdig reduksjon av ressursbruken, det vil si nedvekst. Det er nødvendig å organisere samfunnet med bevaring og gjenoppbygging av naturen som bærebjelke. Det krever at både økonomisk politikk, miljøpolitikk og -tiltak utformes slik at den er grunnleggende og mest mulig åpenbar rettferdig omfordelende fra storforbrukere til småforbrukere, fra rik til fattig, på vei mot et bærekraftig forbruk for alle.

Sosialdemokratiet i Norge og Europa utfordret aldri de grunnleggende maktforholdene under kapitalismen, eller den tvangen til evig vekst som systemet er avhengig av. Så lenge arbeiderbevegelsen har fått sine materielle mål oppfylt gjennom en rimelig fordeling av denne veksten, har det ikke vært nødvendig å utfordre selve systemet. Men når nå stadig flere alarmklokker og blinkende røde lamper varsler om kommende økologiske katastrofer, er det nødvendig å erstatte kapitalismen med et økonomisk system som ikke ødelegger livsgrunnlaget vårt. Et systemeskifte innebærer å ta demokratisk kontroll over kommandohøydene i økonomien, ekspropriere alle viktige virksomheter og innføre arbeidermakt på arbeidsplassene og langt mer omfattende direkte demokrati i lokalsamfunnene. Det vil kreve en omfattende mobilisering av breie lag av folket til forsvar for natur og klima, og for kraftig reduksjon av økonomiske forskjeller og systematisk arbeid for å fjerne alle former for ikke-bærekraftig produksjon ved å samarbeide om å produsere det vi trenger, ikke jakte på maksimal profitt.

Forslagsstillere: Anders Ekeland, Hallvard Birkeland, Diane Berbain