SVs prinsipprogram – forslag til endring av «Økonomi»:

Den økonomiske politikken må i likhet med politikken på alle andre områder ha som mål å beholde et mest mulig stabilt klima og redusere tapet av natur. Skal en slik helt nødvendig omstilling være mulig må politikken være sosialt rettferdig og den må erstatte alles konkurranse med alle med en økonomi hvor vi i felleskap produserer for våre nødvendige behov, ikke for profitt.

Konkurranse skaper økologisk krise, monopol og ulikhet

Det som kjennetegner kapitalismen, er stordriftsfordeler. Det skaper en evig kamp om markedsandeler fordi en tjener mest på den siste enheten som blir produsert. Dermed får en ikke bare mest profitt ved å øke produksjonen – en kan også senke prisene og utkonkurrere de andre. Den som har mest profitt kan også bruke mer ressurser på reklame, forskning og utvikling, tiltrekke seg den beste arbeidskraften ved bedre lønninger. Kapitalismens grunnlov er at konkurranse skaper «monopol», i praksis en situasjon med en håndfull av storprodusenter og en rekke små og mellomstore bedrifter. Hvis det ikke hadde vært teknologisk utvikling så hadde vi hatt monopoler. I dataalderens første tiår var IBM «monopolist» med stormaskinteknologi, som så ble utfordret av DEC, Norsk Data og andre mini-maskiner, som igjen ble utfordret av små, «søte» garasjefirmaer som Microsoft og Apple. Det finnes derfor ikke noen form for rettferdig konkurranse som skape en myriade av små produsenter uten markedsmakt. Det ville heller ikke være effektivt. De små bedriftene som ble dominerende giganter vant markedsandeler fordi de hadde en bedre teknologi, kunne produsere bedre, mer og billigere i en positiv tilbakekoblingssløyfe.

Konkurransens «alles kamp mot alle» skaper et evig jag etter lavere kostnader, på råvarer som arbeidskraft. Dermed blir lønnskrav og miljøkrav noe kapitaleierne med nødvendighet kjemper mot. Produksjon flyttes til land med billigere arbeidskraft og svakere klima- og miljøkrav.

En kan ikke skape rettferdig konkurranse ved å regulere markeder, men det er likevel veldig viktig å arbeide for øko-avgifter og øko-standarder. Ingen øko-avgift eller regulering vil være teknologinøytral, for noen bedrifter, for noen produkter vil det være lettere å tåle slike reguleringer. Noen firmaer vil dermed styrke sin konkurransekraft og utkonkurrere andre, noe som øker deres markedsmakt.

Kampen mot dominerende bedrifter, i ITK næringen, i detalj- og engroshandel (kjededannelse) med tradisjonelle konkurransetilsynstiltak som oppsplitting og tvangssalg har vist seg å ha veldig liten effekt. Økososialisters svar, vår hovedstrategi er å sosialisere slike gigantbedrifter og innføre arbeidermakt i dem. Sosialisering innebærer at felleskapet ved staten eier alle alt areal, alle ressurser, all samfunnsmessig infrastruktur og delegerer ulike grader av eiendoms og/eller bruksrett til ulike felleskap. SV ønsker for eksempel å sosialisere dagligvarekjedene, oppheve konkurransen mellom dem for å unngå at krav til lønns- og arbeidsforhold, økologiske standarder osv. blir svært vanskelige å innføre fordi den forrykker konkurranseforholdene. En slik sosialisering er viktig for å forhindre overetablering, forhindre ressursødende reklamekriger, for å kunne fordele alle produktive framskritt i form av kortere og bedre arbeidshverdag. Innenfor felles økologiske retningslinjer bør det være stort rom for lokal tilpassing og kreativitet. Hvilken grad av desentralisert arbeidermakt som er best er en løpende diskusjon i forhold til øko-teknologiske endringer som det helt sikkert vil være mange av. En slik sosialisering er vesensforskjellig fra den «planøkonomien» som fantes/finnes i en kommandoøkonomi. Den hadde ikke til hensikt å produsere for folks behov på den økologisk mest effektive måten, men en rask industrialisering med utgangspunkt i et overskudd fra landbruket fremskaffet ved tvang. Derfor var disse økonomiene preget av overinvestering i tungindustri og tvangskollektivisering som fratok folk makt og ressurser. Dette var stikk i strid med forslagene om mer demokratisk planøkonomi, med mer arbeider- og bondemakt, hvor en positiv tilbakekobling mellom utvikling av forbruksvareindustri/tungindustri for å få til et frivillig bytte mot landbruksvarer var den sentrale mekanismen i planøkonomien.

I noen bransjer, spesielt IKT baserte tjenester er stordriftsfordelene, være enorme. Når et program først er utviklet, er det praktisk talt gratis å lage nye eksemplarer. I mange tilfeller har vi her «naturlige monopoler», det gjelder spesielt sosiale medier, verden trenger ikke mange hundre ulike Facebook-lignende plattformer, vi vil ikke ha 100 forskjellige operativsystemer, tekstbehandlere og regneark. Vi vil ikke og kan ikke ha markeder preget av mange små aktører slik som den borgerlige økonomiske ideologien hevder at er idealet. SV mener at Internett tilhører menneskeheten og at i dagens stormaktsdominerte verden bør styringen med Internettsgrunnstruktur overtas av FN. FN bør tilby en ikke-kommersiell sfære/plattform for sosiale medier og handel hvor brukerne kan være sikre på at de ikke blir overvåket eller at deres personlige data blir gjort til en vare for å kunne selge reklame. FN er langt fra den formen for styring en vil ha når økososialismen har seiret i hele verden, men ville være et klart framskritt i forhold til dagens situasjon.

Den norske økonomien er preget av at viktige næringer er lokalisert utenom de administrative sentra. Siden kapitalismen i sin natur er et sentraliserende system, globalt, kontinentalt, nasjonalt og lokalt så ser vi alle land at hovedstadsregionen og noen få andre storbyregioner blir en supermagneter som suger til seg arbeidsplasser og dermed også folk. Det går svært ofte en verdistrøm, et ulikt bytte mellom sentrum og periferi. De som produserer aluminium, fisk og korn tjener langt mindre enn de som produserer administrasjon, og bare en brøkdel av de som produserer spekulasjon. Det det er en viktig grunn til at alle «vil» til pressområdene.

For boligmarkedet har dette den konsekvens at det alltid er høy etterspørsel og høye priser i sentrale strøk og langt lavere etterspørsel/priser i periferien. En kan ikke bygge seg bort fra stadig høyere priser i sentrale strøk. Siden etterspørselen alltid er høy vil det å bygge tettere, mindre og dårligere ikke ha noen merkbar effekt på prisene, bare øke profitten. Det viktigste virkemiddelet en har er å føre en meget restriktiv arealpolitikk i pressområdene. Her må en ikke legge til rett for flere arbeidsplasser og boliger. Det vil bare føre til at man bygger ned de grønne områdene i sentrale strøk og tømmer distriktene for arbeidsplasser og folk.

Parallelt med en restriktiv arealpolitikk må legge til rette for at god kommunikasjon, god mulighet for å ha hjemmekontor gjør det på kort sikt mulig å bo lenger fra sentrum og dermed snu strømmen. For med kompetent arbeidskraft i periferien vil det også være lettere å etablere bedrifter i periferien og dermed gjøre kombinasjonen av hjemmekontor, kort veil til både natur og jobben til en realitet. Bare en restriktiv arealpolitikk kan først bremse og så senere snu den vedvarende sentraliseringen vi har sett siden krigen – om enn med varierende styrke. Det å etablere og flytte statlige institusjoner er mulige virkemidler, men ved bruk av arealpolitikken vil en også få flyttet vekst i privat virksomhet vekk fra pressområdene. Når næringsarealer blir frigjort i sentrale strøk bør de gjøres om til grønne områder for landbruk, rekreasjon og kultur.

Forslagsstiller: Anders Ekeland

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost