SV prinsipprogram – helhetlig endringsforslag til kapittelet

«Natur», ny tittel «Kampen mot den økologiske krisa»

Alt som er i og innenfor jordas atmosfære er et økologisk system. Menneskene og deres samfunn er derfor en uadskillelig del av naturen. 1800-tallets kapitalistiske ideologi som fortsatt dominerer, betrakter forholdet mellom mennesker og natur som en “kamp mot naturen”. Forbrenning av fossil energi truer med å forstyrre dette økosystemet dramatisk både ved klimagassutslipp som skaper global oppvarming og indirekte ved stadig mer omfattende inngrep i økosystemer som tidligere var lite berørt av mennesker. De fleste av disse inngrepene hadde vært umulige uten omfattende bruk av fossil energi.

Kapitalismen er et system hvor produksjonen av de fleste varer og tjenester krever store investeringer i kapital. Dermed vil det alltid være mest lønnsomt å produsere mest mulig, fordi investeringskostnadene da blir fordelt på flest mulig produserte enheter. Det er mest profitt på den siste enheten som blir produsert. Systemets tvangsmessige profittmaksimering har dermed innebygd et evig behov for mer ressurser og areal. Dette systemet er ikke bærekraftig, det er på vei mot flere og mer dramatiske økologiske katastrofer.

Det avgjørende for å få til et systemskifte er at «de mange» mobiliseres for tiltak som reduserer utslipp og naturinngrep. All klima- og miljøpolitikk må så langt det er mulig utformes slik at de som har lite skal få mer og de som har mye skal fratas mye. Hva vi produserer og forbruker er styrt av priser. Men det er umulig å sette en prislapp å på natur. Det som derimot er mulig og viktig er å bruke økologisk korrigerte, dvs. demokratisk bestemte priser på klima- og naturødeleggende aktivitet, dvs. øko‑avgifter. Problemet er at økologisk sett helt nødvendige, stadig stigende avgifter er sosialt urettferdige. Derfor må all bruk av øko‑avgifter være nært og tydelig knyttet til inntektsutjamning. En månedlig direkte utbetaling av en lik andel av avgiftsinntektene bør derfor være hovedregelen.

Reguleringer, vern, forbud, øko‑teknologiske standarder har også en pris. Vern og fredning er ensbetydende med å sette en uendelig høy pris på naturen. Krav om øko‑standarder på bygninger, produkter, jordbruk, dyrehold, fiskeoppdrett etc. vil også i de aller fleste tilfeller føre til økte priser. Når en bruker slike virkemidler vil en ikke få noen avgiftsinntekter. For å få oppslutning om redusert forbruk som følge av prisstigning etter innføring av slike økologiske standarder, må det føres en lønnspolitikk som helt entydig viser at økososialistisk politikk betyr dramatisk reduksjon av inntektsforskjellene i samfunnet. Spesielt viktig er det å gjennomføre kraftige reduksjoner i høye lønninger til politikere og ledere i offentlig kontrollert virksomhet for å vise vilje til inntektsutjamning. SV anser ikke de lønninger som arbeidsmarkedet skaper som riktige eller rettferdige. Vi vil arbeide mye mindre lønnsforskjeller innenfor og mellom alle yrker og næringer.

Klima- og naturkrise – en helhetlig politikk

Det er et overordnet prinsipp i SVs politikk at unødvendig forbruk av ressurser og energi må ned. Faren for at det grønne skiftet skal bli et grått skifte er overhengende, siden for i alle næringer med stordriftsfordeler gjelder «vokse eller dø», dvs. vokse eller bli utkonkurrert. Uten kraftig kollektiv handling vil derfor arbeidere være interessert i at deres bedrift, deres næring, deres land vinner i den nådeløse konkurransen. Politsk gjennspeiles denne systemtvangen ved at «alle» er for vekst. Økonomisk gjennspeiles det i at lav vekst, for ikke snakke om negativ vekst betyr krise.

Det finnes ingen grønn vekst. All ny energi og produksjon krever ressurser, som er forbruk av natur. Derfor er vårt utgangspunkt at den eneste reine energien er den energien som ikke blir brukt, at de eneste virkelig bærekraftige varene er de som høstes av naturen slik at den er i minst like god stand etter høsting som før.

Det er allerede ødelagt altfor mye natur, så tiår og hundreår framover er vern og gjenoppretting av natur hovedoppgaven. Produksjon av fornybar energi som innebærer merkbare naturinngrep, som for eksempel vindturbiner, må foregå i allerede bebygde områder. De vindturbiner som er bygd i naturen skulle følgelig aldri vært bygd. Et økososialistisk Norge må klare seg med summen av energi vi kan få fra eksisterende vannkraft pluss ny urban og bygningsbasert fornybar energi. Havvindprosjekter må ikke planlegges før alle muligheter for urban sparing og produksjon av fornybar energi er uttømt, da havvind også medfører betydelige naturinngrep.

Kjernekraft har fortsatt et betydelig avfallproblem og fortsatt sikkerhetsproblemer, ikke minst fordi det i liket med annen sentralisert kraftproduksjon og fordelingsinfrastruktur kan rammes av langtrekkende raketter. Utbygging av lokal fornybar energiproduksjon er derfor også en del av totalforsvaret.

Kapitalismen er et sløsaktig, anti-økologisk system

Energimengden fra vannkraft og framtidig urban fornybar kraft er helt klart tilstrekkelig for et godt liv. Kapitalismen er et utrolig sløsaktig system, blant annet gjennom militærvesen, reklame og systembetinget bruk og kast. Mindre reklame og militærvesen gir mindre sløsing og et bedre liv. SV tar ikke som utgangspunkt at vi skal erstatte dagens fossile energimengde med en tilsvarende mengde fornybar energi. Kampen for en bærekraftig og sosialt rettferdig reduksjon i energi- og ressursbruk, nedvekst, er veien SVs mål, et økososialistisk samfunn. Noen nødvendige naturgjennopprettingstiltak vil nok også begrense mengden fornybar energi som kan produseres, for eksempel innføring av minstevannføring i tørrlagte elver.

For å komme inn i en samfunnsutvikling som fører til en bærekraftig sirkulær økonomi så må kostnadene ved ødeleggelse av klima og natur synliggjøres gjennom avgifter og reguleringer. Fossil energi må prises så høyt at den ikke lenger blir forbrent. Fornybar energi må prises slik at reparasjon og resirkulering lønner seg i forhold til bruk og kast.

Falske løsninger og grønnvasking

Siden det for dagens kapitalisme er praktisk talt umulig å venne seg av med billig fossil energi, blir det stadig lansert løsninger på det problemet som i praksis ikke er løsninger. De fleste av dem kommer ikke forbi demonstrasjonsstadiet fordi de blir for dyre, spesielt når avgiften på utslipp – karbonavgiften – er veldig lav. SV går derfor mot å å subsidiere løsninger som karbonfangst og -lagring. Hittil er ikke karbonfangst og -lagring blitt brukt til å fjerne utslipp fra kull- og gasskraftverk fordi strømmen blir alt for dyr. Hvis man innførte karbonavgift med omfordeling, ville likevel neppe strømmen fra fossile kraftverk med karbonfangs og lagring kunne konkurrere med elektrisk kraft fra sol- og vindkraft. Derfor ser man nå bare på CO2 utslipp som ikke skyldes bruk av fossil energi, som sementproduksjon og søppelforbrenning. Problemet er at hvis sement må betale de fulle økologiske kostnadene ved sine utslipp, så vil alternativer som grønt stål, limtre, bedre utnyttelse av eksisterende sementbasert infrastruktur ofte være billigere. Limtre er i tillegg en måte å fange og lagre CO2. Når søppel blir avgiftsbelagt for å dekke kostnadene ved karbonfangst så vil det å utvikle emballasje som ikke er bruk og kast bli lønnsomt og behovet for brenning av søppel bli kraftig redusert. Det å fjerne det søppelproblemet som bruk-og-kast kapitalismen ha skapt langt mer effektivt og billigere enn enorme subsidier til karbonfangst. Det tilsvarende gjelder for hydrogen, hvor det i de aller fleste tilfeller er mer effektivt og billigere å bruke fornybar strøm direkte.

Biodrivstoff er heller ingen løsning. For det første fordi det gir store CO2 utslipp i en situasjon hvor vi for all del må unngå å nå kritiske vippepunkter. Det er ingen trøst at biodrivstoff er karbonnøytralt i det lange løp, et løp som er altfor langt gitt 1,5 graders grensen. For det andre vil omfattende bruk av biodrivstoff kraftig forsinke utviklingen av teknologi som er utslippsfri, som f.eks. bruk av seil i skipsfart. Det vil også forhindre en helt nødvendig reduksjon den totale mengden av transport, forhindre kortreiste produkter.

Alle økologiske kostnader bør gjenspeiles enten i avgifter eller reguleringer eller i økologiske standarder, for å stimulere utvikling av teknologi som er bærekraftig. SV vil alltid se på de langsiktige økologiske kostnadene ved ulike teknologier, og føre en avgifts- og innovasjonspolitikk som støtter utvikling av virkelig bærekraftig teknologi.

Solidaritet mot sløsing

For et økososialistisk parti er det også viktig å mobiliser oss, «de mange», som produsenter, som lønnsarbeidere, ikke bare som konsumenter. Den kapitalistiske konkurransen gjør det for ofte lønnsomt å «låse» kunder inn i sin egen teknologiske standard slik vi har sett med ladere til mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Ofte endrer også selskapene sine egne standarder for å «tvinge» fram overgang til ny modell selv om den gamle fortsatt fungerer. Denne typen ustandardisert teknologiutvikling er veldig ressurssløsende. SV mener at arbeidere i forskjellige bedrifter og næringer må gå sammen for å definere felles standarder. Ressursbesparelsen ved innføring av standarder bør tas ut i fritid.

På samme måte er det viktig at forsknings- og designarbeidere samarbeider med produksjonsarbeiderne, slik at produkter blir designet for å vare lengst mulig, for å ha standardiserte reservedeler, for å være enkle å dele opp i ulike materialtyper og dermed enkle å resirkulere.

En tilsvarende økologiske solidaritet er helt nødvendig når omfanget av produksjonen går ned fordi høye øko-korrigerte priser og regulering/standardisering gir produkter lengre levetid ­ som fører til lavere etterspørsel, også etter arbeidskraft. SV vil arbeide for at redusert etterspørsel gir mer fritid og ikke mer arbeidsløshet.

Både under kapitalismen og ikke minst i lang tid i en øko-sosialistisk verden er det å erstatte profittjag med jakten på økologisk forsvarlige teknologiske endringer som gir økt fritid helt avgjørende for at øko-sosialismen skal komme nedenifra, gjennom et nettverk av horisontale forbindelser mellom arbeiderkollektiv som gjennom diskusjon med hverandre og brukerne finner bedre løsninger. Slike prosesser kommer helt sikkert til å være konfliktfylte, ulike hensyn og interesser vil måtte forenes og være forenlige med strategier på nasjonalt og internasjonalt nivå. Jamvektssamfunnet er ikke noe teselskap, det er veldig engasjerte diskusjoner i et grunnleggende solidarisk samfunn.

Forslagsstillere: Anders Ekeland, Hallvard Birkeland, Diane Berbain

Vil du være med som forslagsstiller på dette forslaget, sende en epost